Diskusjon
Det å være gift/samboende med en annen lege har ikke gitt karrierebegrensninger. På noen områder kan det heller betegnes som karrierefremmende, spesielt for kvinnelige leger. De spesialiserer seg vel så ofte som leger med andre partnere, de er like godt som andre representert i de store sykehusfagene, og de brukte kortere tid på å spesialisere seg – spesielt innen sykehusbaserte spesialiteter. De jobbet også like sjelden deltid som andre kvinnelige leger. Opp gjennom yrkesløpet hadde de imidlertid oftere jobbet deltid mens barna var små (24). Blant menn som er gift/samboende med en lege finner vi at de oftere jobber deltid enn andre mannlige leger, og det er en tendens til at de oftere sier at hensynet til familien spilte inn da de valgte fagfelt. Det er flere indikasjoner på at det å ha en partner som også er lege har vært en vel så stor utfordring for menn som for kvinner. At mannlige leger i legepar langt sjeldnere enn andre mannlige leger har en deltidsarbeidende eller hjemmearbeidende ektefelle/samboer, indikerer også en mer lik arbeidsfordeling i hjemmet.
Dataene har flere begrensninger. For det første vet vi ingenting om de som har gått ut av ekteskap/samboerforhold til en kollega. For det andre er det ikke opplysninger om faktisk arbeidsfordeling i hjemmet, for eksempel med hensyn til hvordan de deler hus- og omsorgsarbeid. Her må jeg foruten å bruke partnerens arbeidstid som en indikator, støtte meg til tidligere data fra Legekårsundersøkelsen (18). Verken i min undersøkelse eller i andre studier er det opplysninger om hvilket kjønn legens partner har. Vi vet intet om homofile eller lesbiske par, og om disse atskiller seg fra andre par med hensyn til de forholdene som her er omtalt.
Det ser ut til at leger i par møter utfordringene for tokarrierefamilien på en måte som heller fremmer enn hemmer yrkeskarrieren. To elementer synes å være sentrale i denne sammenheng: for det første arbeidsfordelingen på hjemmebane, for det andre innslaget av felles interesser og sosial støtte.
Legekårsundersøkelsen viste at mannlige leger med legepartner deltok mer i husarbeidet enn sine kolleger, men for kvinnene spilte ektefelle/samboers yrke ingen rolle (18). Studier fra andre land viser inkonsistente funn, men det er en tendens til større grad av likedeling av husarbeid og barneomsorg mellom leger i par enn for andre leger (12, 17, 25). Likhet i utdanning og yrke er et godt grunnlag for å få til likestilling i hus- og omsorgsarbeidet. At mannlige leger med legepartnere tar mer av ansvar og arbeidet hjemme, er i tråd med flere sosiologiske studier: Menns innsats hjemme varierer sterkt med partnerens utdanning, og det er særlig kvinner med lang universitetsutdanning som skiller seg ut med høy innsats fra partnerens side (26). Det argumenteres for at høyt utdannede kvinner har en mer lik arbeidsdeling, ikke bare i kraft av at de faktisk har høyere yrkesaktivitet, men også fordi de får større gjennomslag for sine argumenter enn kvinner med lavere utdanning (27). Det kan således tyde på at de kvinnelige legene er bedre til å forhandle frem en jevnere arbeidsdeling – her kan ikke den ene parten argumentere med at hans eller hennes jobb er viktigere enn den andres når noen må være hjemme med syke barn.
Flere studier de senere år peker på at felles yrkesbakgrunn gir grobunn for gjensidig respekt, forståelse og sosial støtte. Innsikt i den andres arbeid øker antakelig toleransen for periodevis lange arbeidsdager og uregelmessig arbeidstid. For noen er det også en gjensidighet i dette – de vet at i neste omgang er det de som trenger at noen tar ansvaret for hjemmebasen. For eksempel viste Legekårsundersøkelsen at det å være gift eller samboende med annen lege reduserte konfliktpotensialet, samtidig som de opplevde mer emosjonell støtte enn leger som hadde en partner med annen yrkesbakgrunn (28). Å ha en selvstendig, men allikevel felles yrkesmessig plattform og felles interesseområder kan skape nye former for gjensidighet og fellesskap i samlivet (29). Selv om de ikke nødvendigvis jobber innen samme fagfelt, vil de ha en basisforståelse av feltet som kan bidra til gode diskusjoner og til utvikling av fellesskap. Det synes å virke positivt inn på parforholdet.
Tokarrierefamilien stiller krav til nye og mer fleksible tilpasninger mellom arbeidsliv og familieliv. Hvis vi ser utover de forhandlinger som foregår innen familien, er både familiepolitiske ordninger og fleksibilitet i arbeidsorganisasjonen viktige. Dette er et komplekst samspill, hvor de løsninger familien kommer frem til i høy grad avhenger av hvilke strukturer som finnes i arbeidsorganisasjonen og samfunnet for øvrig. Spørsmålet er hvordan helsetjenesten som en hierarkisk, kjønnssegregert organisasjon klarer å møte utfordringene. Den økende kvinneandelen i medisin har allerede stilt helsetjenesten og den medisinske profesjon overfor en rekke utfordringer. Men man kan ikke lenger forvente at verken kvinner eller menn fullt og helt skal vie seg til arbeidet uten å ta hensyn til familiens behov. Dette aksentueres kanskje ytterligere for leger i par.
For eksempel kan det bli behov for samkjøring av vaktplaner, barnehageplasser på arbeidsstedet og at man må ta hensyn til partnerens stillingsbehov ved rekruttering. Vi vet at det har vært vanskelig å kombinere en yrkeskarriere med familieforpliktelser innenfor de store sykehusspesialitetene. Medisinsk arbeid har gjennom generasjoner vært organisert rundt menn med bakkemannskap hjemme. Spørsmålet det er grunn til å stille er om menn i vel så stor grad som kvinner møtes med negative holdninger hvis de skulle ønske mer familievennlige arbeidstidsordninger?