Flott bok om pest

Anmeldelser
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Ole Jørgen, Benedictow

    Svartedauen og senere pestepidemier i Norge

    Pestepidemiens historie i Norge 1348–1654. 368 s, ill. Oslo: Unipub, 2002. Pris NOK 498

    ISBN 82-7477-108-7

    «I årene 1346–53 ble Europa hjemsøkt av en så ufatteligsykdomskatastrofe at den har fått et varig navn i historien som noe av det forferdeligste som har skjedd menneskene.» Skulle ikke en bok med en slik innledning pirre enhver leges nysgjerrighet?

    Forfatteren av dette nyss utgitte arbeid om pestens historie i Norge, Ole Jørgen Benedictow, er professor i historie ved Universitetet i Oslo, og har i sin lange yrkeskarriere gjort utforskningen av pestens utbredelse til sin spesialitet. Boken kan i så måte sies å være en oppsummering av hans forskning.

    Boken begynner med en gjennomgang av pestsykdommens smittemønster, bl.a.hvordan kunnskapen om pestsprederne – lopper fra den sorte rotten (Rattus rattus) – er avgjørende for forståelsen av sykdommens spredningsmekanisme. En nøyaktig beskrivelse av loppenes livssyklus gir leseren et godt innblikk i sykdommens spredningsmønster. Tiden det tar fra en rottekoloni er smittet og til det første dødsfallet skjer blant menneskene i de samme omgivelser (vanligvis 24 dager), er av stor betydning for å forstå hvordan «svartedauden» – for øvrig et begrep av nyere dato – kunne spre seg med slik fart. Forfatteren har åpenbart studert alt tilgjengelig kildemateriale om pest. Litteraturlisten inneholder over 300 trykte og utrykte referanser, samt et overdådig noteapparat.

    Fra våre hjemlige historiebøker er vi vant til å høre om det engelske skipet som bragte pestsmitten til Bergen en høstdag i 1349. Imidlertid påviser forfatteren at den første smitten med stor sannsynlighet kom til Oslo allerede året før, men ble dempet av vinterens kalde værtype, før sykdommen på nytt brøt ut med full kraft ved samtidig innført smitte fra både Øst- og Vest-Norge. Trolig har ca. 220 000 mennesker, eller 60  % av landets daværende befolkning dødd i løpet av noen få måneder. De fleste av dem som overlevet pesten oppfattet den kanskje ikke som noen personlig katastrofe. Tvert imot kunne kronens, kirkens og adelens leilendinger nå ta seg til rette og flytte inn på ledige «øde» gårder etter eget forgodtbefinnende, som selveiende bønder.

    Et viktig og hittil lite påaktet problem har vært hvordan pesten kunne ha en slik spredningskraft, hvordan den har kunnet bre seg med en slik hastighet i vårt tynt befolkede land. Man skulle forvente at jo fortere og oftere folk dør av en sykdom, desto mer reduseres disse menneskene som smittekilde for andre. Gjennom studier av middelalderske brev påviser forfatteren at de uvanlig hyppige arveoppgjørene – gravøl og sammenkomster – etter svartedaudens ofre var den viktigste årsaken til sykdommens spredningskraft. Mange er kanskje ukjent med at pesten gjestet Norge flere ganger etter svartedauden. Boken behandler også de senere epidemiene; ikke mindre enn ca. 15 utbrudd er kjent frem til 1654, som var siste gang pest ble registrert i Norge. Den interesserte medisinhistoriker anbefales i den sammenheng ta seg en tur bak Deichmanske hovedbibliotek i Oslo for å ta en titt på den såkalte «peststøtten» fra 1654 som er hovedstadens eldste monument.

    Det hender at interesser krysser hverandre gjennom litteraturen, og i vår fagkrets gjelder det spesielt innen medisinhistorien. Enten det er en medisiner som skriver historie eller en historiker som begir seg inn på medisinens enemerker, stiller de seg begge «lagelig til for hugg» fra den annen part – for å holde oss til historisk terminologi. Det har Benedictow unngått. Han er en av de få medisinsk skolerte historikere, og bortsett fra et par betegnelser som en lege kanskje ville ha formulert annerledes, er dette etter mitt skjønn et meget solid arbeid. En lettlest, oversiktlig, spennende og fremfor alt lærerik bok hvor også legestanden kan hente kunnskap om sosialhygiene. Temaet er fremdeles aktuelt, for pesten er slett ingen «middelaldersk» sykdom. Den er ikke utryddet, og i mange land – ikke sjelden populære turistmål – sirkulerer pesten kontinuerlig blant gnagere ute i naturen, hvor den inntar en fast plass i stedets økosystem. Unipub er et lite og forholdsvis nyetablert forlag under UiO-paraplyen, med sitt spesiale innen «smale» bøker. Det forsvarer likevel ikke prisen på denne, selv om den bør være obligatorisk lesing for norske leger.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media