Motstridende resultater
Wilkinsons kritikere etterlyste studier som inkluderer individuelle data i multivariate analyser, og i en del undersøkelser er dette gjort. Jeg vil her kort referere fem, alle fra USA og publisert mellom 1997 og 2001:
En undersøkelse påviste en sammenheng mellom grad av inntektsulikhet innen et fylke («county») og innbyggernes selvopplevde helse, etter korrigering for husstandens inntekt (14) . Funnet gjaldt kun for hvite i alderen 18 – 44 år som befant seg i de to høyeste inntektskvartilene. I fylkene med høyest ulikhet gjaldt det også for middelaldrende hvite.
En longitudinell kohortstudie fant en signifikant sammenheng mellom inntektsulikhet i kommunen og dødelighet (15) . Men etter at man hadde korrigert for husstandens inntekt, falt denne sammenhengen bort. Husstandens inntekt, derimot, var en sterk prediktor for dødelighet.
En tverrsnittsundersøkelse viste at mødre med små barn, som selv hadde lav inntekt og som levde i stater med høy inntektsulikhet, hadde mer depressive symptomer og dårligere selvrapportert helse enn like fattige mødre i stater med jevnere inntektsfordeling (16) .
Den fjerde undersøkelsen kartla selvrapportert helse i 50 stater. Her fant man at selv når man kontrollerte for husholdningens inntekt, var det 30 % mer sannsynlig at innbyggere i stater med høyest grad av ulikhet angav dårlig helse, sammenliknet med innbyggere i stater med lavest ulikhet (17) .
Den siste av de fem undersøkelsene viste at høy inntektsulikhet i en stat hadde signifikant betydning for dødeligheten, selv etter korreksjon for individuelle faktorer. Dette gjaldt hovedsakelig hvite personer som levde nær fattigdomsgrensen (18) .
For å summere: Disse fem undersøkelsene gir solid støtte til Wilkinsons hypotese, idet fire av dem påviser en helseeffekt av inntektsulikhet, selv etter at det er korrigert for individuelt inntektsnivå. Men studiene peker på at effekten kan være begrenset til visse grupper i befolkningen, slik som bestemte alderskohorter eller etniske utvalg, eller at den bare gjelder folk på visse deler av inntektsstigen eller i stater hvor inntektsulikheten er over en viss grense.
Ser vi på forskningsresultatene som er publisert i første halvår av 2002, blir bildet et noe annet. La oss først se på to undersøkelser fra land utenom USA: I en undersøkelse fra København fant man ingen sammenheng mellom inntektsfordeling i ulike områder av byen og total dødelighet, etter korreksjon for individuell inntekt og for individuelle risikofaktorer (19) . Dette til tross for at inntektsulikheten i visse distrikter av København kan sammenliknes med den man ser i storbyer i USA. Forfatterne mener at det danske velferdssystemet jevner ut effekten av den høye inntektsulikheten. Undersøkelsen bekreftet likevel den velkjente sammenhengen mellom individuell inntekt og dødelighet, og områder med størst ulikhet hadde også den høyeste dødeligheten. Men man fant altså ikke en signifikant effekt av denne ulikheten etter at det var tatt høyde for individuelle faktorer.
Å gi til de fattige forbedrer folkehelse. Å ta fra de rike, forbedrer det folkehelsen? Foto Ørn E. Borgen/SCANPIX
En undersøkelse fra Japan viste at selvrapportert helse var sterkere korrelert til personlig inntektsnivå enn til graden av inntektsfordeling i landsdelen (tilsvarende stat i USA) (20) . Forfatterne konkluderer: Sammenhengen mellom inntektsulikhet og helse er neppe universell, men avhenger av sosiale og politiske forhold og kulturelle normer i det enkelte land.
To ferske undersøkelser er også kommet fra USA (21, 22) . I den første av disse ble det foretatt telefonintervju av et representativt utvalg på nærmere 10 000 voksne i 60 ulike områder (21) . Man fant som ventet en sterk og lineær sammenheng mellom utdanning eller husstandens inntekt på den ene siden og selvrapportert helse. Men man fant ikke sammenheng mellom graden av inntektsulikhet i området og kroniske fysiske eller psykiske plager, verken i hele materialet eller hos dem med lavest inntekt. Selvrapportert helse var likevel korrelert til grad av ulikhet for utvalget som helhet, men sammenhengen forsvant når man korrigerte for individuelle faktorer. Forfatterne konkluderer med at denne undersøkelsen ikke støtter hypotesen om at inntektsulikhet i seg selv er en viktig risikofaktor for uhelse.
I den siste av disse studiene ble det brukt folketellingsdata for å belyse sammenheng mellom inntektsfordeling og dødelighet i USAs stater (22) . Når man i regresjonsanalysen tok hensyn til andel innbyggere uten eksamen fra «high school» (tilsvarer norsk videregående skole), ble effekten av inntektsulikhet borte.
Manglende videregående utdanning ble i sin tur funnet å være relatert til økonomisk svake minoritetsgrupper, høy risiko for yrkesskade, manglende helseforsikring og til røyking. Gjennomsnittlig lønnsnivå for arbeidstakere med utdanning utover videregående skole er fire ganger høyere enn for dem som ikke har fullført videregående skole. Forfatterne konkluderer med at lavt utdanningsnivå kan forklare den effekten man finner av inntektsulikhet på dødelighetsforskjeller mellom statene i USA.
Som vi ser, støtter ingen av disse nyeste studiene Wilkinsons hypotese. I en kommentar til undersøkelsene skriver Johan Mackenbach at disse fire undersøkelsene til sammen bidrar til å svekke bevisene for en sammenheng mellom inntektsulikhet og helse i en befolkning, og at det er svært lite som bekrefter en slik sammenheng utenfor USA (23) . Men han hevder videre at de motstridende resultatene ikke bør gi grunn til bekymring, siden det jo nettopp er hypotesedanning og -forkasting vitenskapen befatter seg med. Uansett har denne forskningen ført til bedre forståelse av sammenhenger mellom samfunnsforhold og folkehelsen. Og det viktigste er kanskje at den sterke sammenhengen mellom individuell sosioøkonomisk status og dødelighet er blitt gjenoppdaget. Politikere verden over burde snarest ta seg dette ad notam (23) .