Rekrutteringskrisen i medisinsk forskning – Legeforeningens ansvar?

Jon Lamvik Om forfatteren
Artikkel

Andelen av medisinere i stipendiatstillinger ved de medisinske fakultetene er blitt sterkt redusert i løpet av 1990-årene, samtidig som andelen av leger i vitenskapelige stillinger ved disse fakulteter har vist nedgang. Dette ble dokumentert av Mari Nes & John-Arne Røttingen i Tidsskriftet nr. 3/2003 (1). En spørreundersøkelse utført av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU) blant norske spesialistenheter i medisin gav som svar at bedre forsknings- og arbeidsvilkår og høyere lønn vil kunne bedre rekrutteringen (1). At norsk medisinsk forskning gis dårligere arbeidsvilkår enn det som ytes internasjonalt med henblikk på utstyr og assistanse, er det ikke gitt noen dokumentasjon for. De siste par år har tiltak både fra Norges forskningsråd og fra fakultetene ført til bedring av forskningsengasjementet blant medisinstudenter, med økt antall stipendiater og ved etablering av forskerlinjer i grunnutdanningen ved fakultetene.

I Tidsskriftet nr. 8/2003 blir problemene omkring forskningsrekruttering og lønn til universitetsansatte leger drøftet av Anna Midelfart (2), på vegne av LVS, og av Lise B. Johannessen (3), som refererer et møte i denne foreningen. Begge innspill konkluderer at det er den dårlige avlønningen av leger i vitenskapelige stillinger som er hovedårsaken til at rene kliniske stillinger ofte blir foretrukket. Det foreslås/kreves høyere lønn for leger i akademiske stillinger i medisin, slik at de kommer på et bedre nivå i forhold til de gasjer som sykehusleger i kliniske og parakliniske stillinger har oppnådd ved Legeforeningens lønnsforhandlinger.

Det problem som likevel vil bestå, er knyttet til parakliniske og basale medisinske forskningsavdelinger og -institutter. Der arbeider og forsker fagfolk med medisinsk og realfaglig eller teknologisk bakgrunn side om side. Fremdrift og kvalitet er nettopp avhengig av et slikt samarbeid mellom fagfolk med forskjellig grunnutdanning. Dette har vært av avgjørende verdi for nivået innenfor norsk medisinsk forskning og også av betydning for mange kliniske fag. Mener LVS at stipendiater, postdokstipendiater og professorer med medisinsk grunnutdanning skal gasjeres høyere enn de som ikke har medisinsk grunnutdanning, uavhengig av kompetanse og kyndighet? I så fall vil dette virke destruktivt på forskningsmiljøene. Man kunne i motsatt fall kreve lønnsøkning for alle, men dette måtte eventuelt argumenteres ut fra andre momenter enn legenes lønnsnivå, siden det ville ha konsekvenser for annen vitenskapelig aktivitet i Norge.

Anbefalte artikler