Niels Stensen – en glemt vitenskapsmann

Per Holck Om forfatteren
Artikkel

Kardel, T

Skønnest er det ukendte

En biolog skriver om Steno. 85 s, ill. København: Månedsskrift for Praktisk Lægegerning, 2002. Pris DKK 165

ISSN 0901-0483

Niels Stensen (1638 – 86) – eller Steno, som hans latiniserte navn lyder – må ha vært en av de merkeligste personer i hele den europeiske vitenskapshistorien. Ikke bare var han en lysende begavelse innenfor mange områder, men han var også i besittelse av en sjelden egenskap på den tid: beskjedenhet. Med røtter tilbake til antikkens og renessansens skeptisisme var Stensens påpeking av egen og andres uvitenhet i forhold til naturens ubegripelighet høyst uvanlig i datiden, og ble vel heller ikke verdsatt av en ettertid preget av positivisme og determinisme.

På tross av hans banebrytende oppdagelser og teorier innen anatomi og fysiologi og at hans beskrivelse av skjelettmuskulaturen (fra 1667) er blitt «gjenoppdaget» i vår egen tid, er Stensens navn merkelig lite kjent i den norske medisinske fagkrets. Ja, selv anatomene er mer fortrolige med begrepet ductus parotideus enn ductus Stenoni. Når Stensen, som den første, skrev at hjertet kun er en muskelpumpe, uten betydning for de følelser man siden oldtiden tilla dette organet, så skaffet det ham ganske visst faglige motstandere. Mer tvilsomt er det imidlertid om motstanderne forstod hans påstand om at «bevegelser og følesans hos dyrene føres gjennom nervefibre. Sikkert er det at nervefibre som overfører impulser fra følte gjenstander innover, er forskjellige fra nervefibre, gjennom hvilke beslutninger om bevegelse overføres til musklene innenfra» (1684).

Bedre kjent er nok Stensens konvertering fra protestantisme til katolisisme, men neppe at dette delvis skyldtes påvirkning av hans anatomvenner fra Leiden, Regnier de Graaf (oppdageren av Graafs follikkel) og Theodor Kerckring (eponymet til Kerckrings sirkulære slimhinnefolder i tarmen), og at Stensen begrunner sin beslutning med vitenskapsmannens nøkterne klarsyn – ikke som en religiøs svermer. At Stensen dertil ble beatifisert eller saligkåret av paven i 1988, hører nok til de absolutte sjeldenheter, iallfall innenfor den anatomiske fagkrets.

Det foreliggende heftet består av en samling artikler om Stensen som den privatpraktiserende Københavner-legen Troels Kardel har arbeidet med i en årrekke, hver av dem hentet fra Månedsskrift for Praktisk Lægegerning. Den litt originale tittelen er et sitat fra Stensens berømte forelesning i Domus anatomica på Københavns Universitet 29. januar 1673: «Skjønt er det vi ser, skjønnere det vi vet, aller skjønnest det vi ikke vet».

Artiklene gir en lettfattelig, men samtidig omfattende og interessant beskrivelse av Stensens virke i løpet av sitt korte liv, og røper at det ligger atskillig forskningsarbeid bak heftets 85 sider. Det er forfatterens fortjeneste at muskelteorien i dag regnes som grunnleggende i nåtidens biomekanikk. Heftet er rikt illustrert, delvis med Stensens egne tegninger i faksimile. Det er ikke et skrift forbeholdt anatomer og/eller medisinhistorikere, men anbefales for enhver lege med interesse for sitt eget fag.

Anbefalte artikler