En gammel dansk legebok

Per Holck Om forfatteren
Artikkel

Bartsker, HC

En liden bog om allehånde sygdomme

224 s. Højbjerg: Wormianum, 2002. Pris DKK 194

ISBN 87- 89531-03-5

Det er ingen hemmelighet at de paramedisinske disipliner har fått en høykonjunktur i vår tid. Homøopati og helsekost er blitt «big business». Samtidig er det pussig å se den tilsvarende stigende interessen for folkemedisin, som på sin måte er opphavet til dagens urtemedisin. Folk vil gjerne vite mer om bakgrunnen for den kuren de tar.

Den omtalte bok ble i originalutgave utgitt av bartskjærer (barberer) Hans Christensen i den sønderjydske byen Ribe i 1596, og ble ifølge den lange tittel skrevet «til menigmanns beste». På den tid fungerte barbererne som kirurger og tok seg av både skader og «utvortes» sykdommer, mens «innvortes» lidelser var gjerne forbeholdt de universitetsutdannede legene.

Boken har opprinnelig vært inndelt i kapitler om sykdommer generelt. Ifølge originalens forfatter er de påført menneskene på grunn av forfedrenes synder. Her er også avsnitt om diettråd, om forskjellige helsebringende «vann», og endelig om urtekurer av ymse slag. Nyutgaven er heldigvis holdt på et mer moderne dansk språk, og har en rekke kommentarer og forklaringer til vanskelige ord og begreper, i tillegg til en liste over de plantene som er nevnt i teksten. Et navneregister og et stikkordregister hører naturlig nok også med.

Etter min mening er nyutgaven forsynt med et altfor snaut innledende kapittel, som litt misvisende forklarer synet på sykdom på den tiden.

Noe informasjon om et så vidt vanskelig stoff anser jeg som høyst nødvendig og berettiget for den ikke-spesialiserte leser, da man i dag ikke uten videre forstår datidens karakteristikk av sykdommene som «varme», «kalde», «tørre» og «fuktige», i relasjon til kroppens fire kardinalvæsker; blod, slim, sort og gul galle.

Det er feil når utgiveren, som er overlege ved Rigshospitalet i København, sier at «kalde» organer hadde et underskudd av kroppsvæske. Karakteristikken må i stedet sees i relasjon til den enkelte kroppsvæskes egenskap.

Vi skjønner da bedre at f.eks. hjernen ble ansett som kald, når den ble betraktet som en slags slimproduserende kjertel, uten at det hadde noe med et eventuelt underskudd å gjøre.

Underlig nok var dette opphavet til et terapeutisk system som vi i dag vanskelig forstår, men hvor sykdom ble ansett som ubalanse mellom kardinalvæskene og hvor legens målsetting var å gjenskape denne balansen. Dette forklarer bl.a. fortidens overdrevne bruk av klyster og brekkmidler. Det er synd at dette ikke forklares bedre i boken.

I stedet får den skolerte leser glede seg over originalens tekst – samt at vi ikke lever i det 16. århundre.

Anbefalte artikler