Mot nord

Per E. Børdahl Om forfatteren
Artikkel

Henning, JM

Nøkleby, B

Ein tysk soldats dagbok frå krigen i Nord-Norge

191 s, ill. Oslo: Det Norske Samlaget, 2002. Pris NOK 298

ISBN 82-521-6113-8

«Kompaniet blei sett saman i Wentorfer kaserne i Bergedorf ved Hamburg. Derfrå marsjerte vi til jernbanestasjonen i Bergedorf måndag 6. mars 1944. Der blei vi stua inn i et godstog, og reisa inn i det ukjente tok til. Rett nok kunne vi slå fast at det gikk mot aust, men det visste vi fra før, seinast da vi tok imot dobbelt sett vinterklede. Det kunne bare bety Leningrad, der det den gongen var harde kampar, eller Nord-Noreg. Ingen av delane var freistande.» I ettertid er det lett å se at den tyske propagandamaskinen fungerte overfor de sivile hjemme i Tyskland, når tjeneste ved Leningrad og utenfor Bodø kunne sammenliknes. Leningrad ville definitivt vært mindre fristende for en tysk soldat i 1944.

Da den 42 år gamle presten, Johannes Martin Hennig (1902 – 97) ble kalt inn, var behovet for reserver kommet. Han var i 1944 for gammel til fronttjeneste, men skulle være med å fylle tomrommet i et kompani som ble trukket tilbake fra Sovjet pga. store tap. Oppholdet i Norge varte frem til august 1945. Han var med og passet på russiske krigsfanger som arbeidet på Nordlandsbanen, og dagboken og brevene hans fra denne perioden handler om det tyske leirlivet, russerne, strømmen av tyskere på vei sydover, eget fangenskap – og om norsk natur gjennom skiftende årstider.

Det er området Bodø-Fauske og Narvik det gjelder. Og Hennig er betatt av et barskt, kaldt og storslått landskap. Ikke alt han skrev kunne sendes familien hjemme. Det var dødsstraff for defaitisme, og jo verre det gikk for den tyske krigsmaskinen, jo mer konsekvent ble straffen håndhevet. Deler av det skriftlige ble derfor bevart av en nordmann, og han fikk først tilgang til det senere. Hennig selv døde i 1997, men krigshistorikeren Berit Nøkleby har redigert materialet, slik at det er blitt en levende og spennende bok.

Ikke bare gir den et bilde av en tysk ikke-nazistisk soldat, som ikke alltid hadde like lett for å forstå at de ikke var invitert hit, men var her som okkupanter. Han forstår det, og han forstår det ikke. Den gir også et bilde av de russiske slavesoldatene tyskerne brukte som arbeidskraft på Nordlandsbanen, et prosjekt som fortsatte lenge etter at tilbaketrekkingen fra Finnmark var begynt. Men også Hennigs bilder fra livet i Nordland, nordnorsk natur og nordlendinger som måtte leve ved siden av og sammen med en okkupasjonsmakt, er spennende. Han levde ved siden av «den islagte takkete linja som var Lofoten». Han skriver hjem at «kanskje er de forundra over at eg skriv så mykje om landskapet. Men her er det absolutt det dominerande, derfor må det få forrang. Husene er «bare eit knappenålshovud sammanlikna med naturen.»

Han skriver mye om naturen, og han skriver godt om den. Boken er et verdifullt tilskudd til vår litteratur om annen verdenskrig, og samtidig en skildring av et Nord-Norge som ikke finnes mer. Den fortjener mange lesere.

Anbefalte artikler