Ulykkes- og behandlingsforløp
Datteren til legeekteparet ble hardt skadet i en kollisjonsulykke en kveld på sjøen like utenfor familiens sommersted. Da hun ble hentet opp av vannet, var hun bevisstløs og uten spontan respirasjon. Det ble umiddelbart satt i gang livredning av ikke-helsepersonell. Via luftambulanse ble hun etter hvert brakt inn til nevrokirurgisk avdeling ved regionsykehuset. Foreldrene reiste etter i bil og nådde frem til avdelingen om natten.
Ved avdelingen ble pasienten undersøkt av primærvakten som antok at hun var blitt slått bevisstløs i sammentreffet og at den store hjerneskaden kunne være forårsaket av at hun kanskje ikke hadde fått nok surstoff på veien fra båten. Foreldrene fikk da tanker om at de, dersom de umiddelbart hadde dratt ut til skadestedet, kunne ha reddet henne ved at de hadde forestått livredningen.
Pasienten, som nå ble respiratorbehandlet, ble ikke undersøkt av bakvakten før formiddagen neste dag, cirka 12 timer etter at pasienten var blitt innlagt. Foreldrene hadde helt siden de kom til avdelingen gitt uttrykk for at de ønsket å snakke med bakvakten. Fra bakvakten opplevde de liten forståelse for deres behov for raskest mulig å få klarlagt datterens tilstand.
Da overlegen fikk oversikt over situasjonen, opplyste han at pasienten mest sannsynlig var død, trolig av en blanding av hodeskade og drukning. Han ønsket å undersøke spontanrespirasjonen ved å slå av respiratoren. Faren gav uttrykk for at en slik avgjørelse var umulig å godta så raskt etter ulykken og før det var 100 % sikkert at det ikke var noe håp. Foreldrene ønsket cerebral angiografi utført for å undersøke sirkulasjon til hjernen før respiratoren ble slått av. Overlegen opplyste da, noe som for øvrig er rutine over hele landet, at dette ikke utføres uten at det var snakk om å bruke datteren som organdonor. Videre sa overlegen at han var klar over at faren var pasientens far, men faren måtte også vite at datteren var legens pasient. Motvillig sa han seg villig til å rekvirere angiografien, men gjorde det klart at han da måtte skrive i rekvisisjonen at det var planlagt transplantasjon. Angiografi bekreftet opphørt hjernesirkulasjon.
Familien var i sjokk. Likevel ble de raskt enige om at de ville gå med på organdonasjon. For dem var det meningsfylt at noe av den avdøde kunne leve videre i andre. De hadde imidlertid mange spørsmål om hva som ville skje med datteren og når de ville få se henne igjen. De opplevde at overlegen utelukkende var opptatt av de formelle sidene av donasjonen, og han hjalp dem heller ikke med å komme i kontakt med noen som kunne besvare alle de spørsmålene de var opptatt av.
Noe overraskende hørte de intet fra noen leger ved regionsykehuset eller Rikshospitalet før tre måneder etter ulykken. Da mottok de et brev der de ble informert om at organtransplantasjonene var vellykket, men intet om dødsårsak eller annen informasjon fra obduksjonsrapporten. For foreldrene var nettopp dødsårsaken et viktig anliggende. Døde datteren av drukning, forsterket dette deres fortvilelse over ikke å kunne ha bidratt til å redde henne, døde hun av hjerneskade i forbindelse med kollisjonen, hadde likevel intet kunnet gjøres. Foreldrene hadde forventet at de i alle fall som kolleger ville blitt informert skikkelig så snart opplysninger forelå.
Rådet vedtok å ta opp saken med begge de to omtalte sykehusene ved deres respektive direktører for senere, på bakgrunn av disse uttalelsene, å kunne omtale de prinsipielle spørsmålene som denne saken reiser. En av foreldrenes hensikter med henvendelsen har også vært å få saken omtalt i Tidsskriftet.