Marianne Mjaalands virkelighet og fantasi

Steinar Solberg Om forfatteren
Artikkel

Mjaaland, M

Unaturlig dødsfall meldes

239 s. Oslo: Gyldendal, 2003. Pris NOK 299

ISBN 82 -05 -31349 - 0

Marianne Mjaaland arbeidet i det kirurgiske miljøet i Tromsø i en tiårsperiode frem til midten av 1990-årene. I denne boken brukes dette som ramme for en roman. Jeg arbeidet selv samme sted fra 1991 til 2001.

Forfatteren skriver: «Ingenting av dette har hendt. Ikke slik, ikke der, ikke med disse aktørene – som for øvrig er helt og holdent produkter av min fantasi. Men ikke alle likheter med virkeligheten er tilfeldige. Det kunne skjedd. Det kan skje.» Her heises flagget hvor det står Fantasi. Dette flagget er falskt og gir ingen legitimitet til å omtale levende og døde personer som er lett identifiserbare. En gjenkjennbar kollegas situasjon som pasient og dennes operasjon med komplikasjoner omtales, operatøren likeså. Det hele krydres med medisinsk dramatikk, juks, intriger, sex, utroskap, fest, fyll og amfetaminmisbruk – endog operasjoner i fylla og med amfetaminabstinens. De personer som henges ut i boken og som vikles inn i en slags såpeopera, er forsvarsløse. Mjaaland utruster en identifiserbar person med en psykiatrisk diagnose, amfetaminmisbruk og en pøbelaktig og voldelig sønn. Det synes ikke som om forfatteren er i stand til å forstå at barn og øvrig familie kan synes slikt kan være ubehagelig og galt. Vera Wiehe – Mjaalands jeg-figur – er rettskaffen, medmenneskelig og arbeidsom. Hun blir fryktelig lei seg når hun har komplikasjoner.

Boken har et godt og lett språk. Historien er syltynn, og går rett inn i vår tids ånd. Fremstillingen er spritet opp, og få dramatiske effekter er ubrukt. Om Mjaaland ikke hadde seilt under falskt flagg og gjort personene i romanen gjenkjennelige, ville den i beste fall kunne kalles middelmådig.

Boken vil bli tiljublet av de som allerede vet at erfarne leger generelt og kirurger spesielt er juksemakere som ikke tar menneskelige hensyn. Andre har ingen sjanse. Forfatteren holder seg helt borte fra diskusjoner om det finnes andre årsaker enn manglende brutalitet som gjør at enkelte, med egen eller andres hjelp, må velge bort sitt fag.

Marianne Mjaaland har bakgrunn fra anestesiologi, kirurgi, forskning, journali-stikk, helseadministrasjon, legearbeid i Afghanistan og psykiatri. En slik bak-grunn kunne vært en styrke for å skrive godt om komplikasjoner og unaturlige dødsfall. De av oss som arbeider i fag med komplikasjoner og behandlingsrelatert dødelighet, ville hilst en god analyse eller omtale av disse problemstillingene velkommen. Mistanken om at vi ikke får dette, dukker opp allerede før teksten starter, der det refereres til en lov som ikke lenger gjelder (!). Det er også uklart om boken er skrevet for legfolk. Kun de mest innvidde vil forstå det tåpelige i å legge en rosa veneflon fremfor flere gule.

Jeg har forsøkt å tenke etter hva som foregår inne i hodet på et menneske som finner det nødvendig å skrive en bok som denne. Jeg har klart å se noen motiver. Ingen av dem er aktverdige. De som kunne ønske en god og analytisk betraktning omkring formelle og juridiske sider ved dødsfall i sykehus, får ingen hjelp. De som ønsker en roman om sykehus, leger, syk-dom, liv og død, vil ha mye større utbytte av å lese for eksempel Linn Ullmanns roman Nåde om aktiv dødshjelp. De som vil ha glede av Mjaalands roman, kommer enklere og billigere ut av det med TV-serien Chicago Hope eller ukebladet Se og Hør.

Anbefalte artikler