NAVO-avtalen og rekruttering av leger til universitetsstillinger

Rekrutteringskrisen i akademisk medisin

Norsk akademisk medisin sliter med rekrutteringen. Mens andre arbeidsgivere får mengder av søknader hver gang de lyser ut en stilling, kommer det i gjennomsnitt vel to når universitetene lyser ut vitenskapelige stillinger. Disse dystre tallene kommer frem i en undersøkelse foretatt av utredningskonsulent Bjørn T. Berg i Forskerforbundet (2). På enkelte områder er det kanskje ikke å vente at det skal finnes mange kvalifiserte søkere. Men innenfor store fag som sliter tungt med å rekruttere, for eksempel odontologi, psykologi, medisin og teknologi, er ikke problemet at det ikke finnes kvalifiserte folk, men at disse ikke finner det attraktivt å søke jobbene. Tilbakemeldingen fra de enhetene som har vært med i undersøkelsen, viser at det er et stort problem at de akademiske institusjonene verken kan konkurrere på lønns- eller på arbeidsforhold.

En ekspertkomité, bestående av ni professorer fra fem land, la tidligere i år frem en rapport etter å ha vurdert forskningen innen informasjons- og kommunikasjonsmiljøet (IKT) ved de fire universitetene i Norge, fire statlige høyskoler og universitetsstudiene på Kjeller (3). Selv om dette ikke direkte gjaldt medisinske fag, er det interessant å merke seg at komiteen konkluderer med at det akademiske forskningssystemet her i landet hemmes av et lavt lønnsnivå i forhold til bl.a. USA og sammenliknbare land i Vest-Europa. Dette gjør det vanskelig å rekruttere forskere fra disse land, kanskje også fra vårt eget, fordi mange reiser ut til land med bedre lønnsbetingelser så snart de har tilegnet seg tilstrekkelig forskerkompetanse. Resultatet blir at en betydelig del av utenlandsstudenter og akademikere i begynnerfasen her i landet kommer fra fattige land, og etter ferdig utdanning reiser de til andre vestlige land hvor de får langt bedre betalte forskerstillinger. Dette medfører at Norge mister både muligheter og dyktige forskere. Ekspertkomiteen konkluderte derfor med at systemet innebærer at vi i Norge subsidierer forskningsmiljøene i andre vestlige land ved å utdanne forskere som andre så kan sette i aktivt arbeid.

En nylig utført undersøkelse av rekrutteringssituasjonen ved landets kliniske spesialistenheter viser at det også innen medisinen er betydelige rekrutteringsproblemer. Undersøkelsen er den første i sitt slag her i landet og er gjennomført av Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU). NIFUs undersøkelse (4) viser at enhetene sliter på bred basis med å rekruttere folk til faste vitenskapelige stillinger, til stipendiatstillinger og til postdoktorstillinger. Ved en tredel av de 142 medisinske enhetene som var med i undersøkelsen, fantes det ubesatte stillinger. Nesten alle som hadde ledige stillinger, hadde minst ett professorat som ikke var besatt. Samtidig vet vi at innenfor de medisinske basalfagene har andelen av leger i stipendiatstillinger falt fra 54 % i 1991 til 19 % i 2001 (4). I løpet av den samme tiårsperioden har det totale antall leger i medisinske stipendiatstillinger (basalfag, kliniske fag og samfunnsmedisinske fag) sunket fra 64 % til 40 %.Til tross for at det totale antall stipendiatstillinger innen disse fagområdene er tredoblet de siste 15 år, har det absolutte antall stipendiater som også er leger sunket. Med en slik utvikling står vi i fare for at den basale medisinske forskningen forblir basal og at overføringen til klinisk forskning og medisinsk praksis blir for liten, samtidig som de manglende kliniske innspill til forskningsmiljøene kan føre til at relevante problemstillinger ikke blir tatt opp og at forskningsprosjekter ikke blir satt i gang.