Er leger feige?

Eigil Fossum Om forfatteren
Artikkel

Sissel Benneche Osvold etterlyser i Tidsskriftet nr. 2/2003 legenes deltakelse i den offentlige debatt (1). Bakgrunnen er at Norsk gynekologisk forening har bedt Pressens Faglige Utvalg vurdere Dagbladets dekning av forskning om postmenopausalt hormontilskudd. Benneche Osvold hadde heller sett at legene møtte henne i «kamp i åpent terreng». Men kan vi det? Journalist med forside og dobbeltside mot lege med leserinnlegg? Kamp i åpent terreng?

Når man har fulgt pressens «kjør» i saker hvor man har førstehånds kjennskap til fakta, blir man ikke blendet av presisjonsnivået. Pressen setter dagsorden, er fagkyndig, aktor og dommer samtidig. Påfølgende angst for å havne i pressens søkelys påvirker våre medisinske avgjørelser og fører til tilleggsdiagnostikk og overbehandling.

Når pressen går i takt, må noen hver gi tapt. Pressen gikk i takt mot Tønne. Pressen kjørte «Bærum-saken» over en rekke førstesider og ut i intet, utover at noen journalister fikk priser for fremragende journalistikk, en helsedirektør måtte gå og noen leger fikk ødelagt noen år av sine liv. Med et lavere støynivå kunne saken gitt en fruktbar debatt. Var Gerhardt Helskogs «dopingavsløring» enestående i norsk presse? Eller har vi sett liknende overtramp på mindre folkekjære områder? Er vi trygge på at oppslagene om «Sjokkpris på strøm» var uten relasjon til at minstepensjonister fylte opp akuttmottakene for opptining? Var det tilfeldig at Bondevik trengte en «time out»? Kjenner pressen sin styrke og slagkraft?

Når man har sett kolleger og fremtredende personer slikke sine sår etter ujevn kamp på bortebane, virker Benneche Osvolds «kamp i åpent terreng» og «den offentlige samtale» noe uvirkelig. Pressen vil ha sluggere. Dyktige, men lavmælte fagfolk, som kan belyse nyansene, holder seg borte. Kanskje gynekologene er blant dem?

Leger flest er faglig engasjert og mistrives med pressens omtrentligheter og tabloidisering av forskningspublikasjoner. Gjentatte «gulrøtter gir kreft»-reportasjer fører kun til informasjonsutmattelse. Benneche Osvold er ikke målskiven for min frustrasjon. Hun har en lett penn og representerer noe av det beste i norsk presse. Men hvis hun ønsker flere leger i samfunnsdebatten, bør hun vite at det aldri vil bli en åpen, jevn kamp. Mye av den medisinske hverdag verken skal eller bør tabloidiseres. Helseinformasjon skal ikke være en kamp. En mer lavmælt stil med et høyere presisjonsnivå ville lokket flere kolleger ut på arenaen. Man innleder ikke til fruktbar debatt med overskrifter som «Dødelige hormoner» og «Sjokktabletter».

Anbefalte artikler