Hva er egentlig humanisme?

Edvin Schei Om forfatteren
Artikkel

Wackerhausen, S

Humanisme, professionsidentitet og uddannelse – i sundhedsområdet

95 s. København: Hans Reitzel, 2002. Pris DKK 128

ISBN 87-412-2497-3

«Humanisme» er et honnørord som klinger vakkert i medisinske festtaler. Men hvem kan redegjøre for hva humanismen egentlig krever av oss, i klinisk arbeid og medisinsk undervisning? Den danske filosofen Steen Wackerhausen har gjort en liten genistrek ved å klargjøre begrepet og vise dets medisinske relevans på bare 80 lettleste tekstsider.

Humanisme er en merkelapp som ettertiden har heftet på viktige idéstrømninger i renessansen, først og fremst i Italia. De første humanistene utfordret kristendommens fremstilling av mennesket som syndig, ufritt og mangelfullt. Inspirert av klassiske greske og romerske tekster fremhevet man menneskets muligheter for å vokse, ta hånd om sin skjebne, utvikle selvstendighet og ansvarsfølelse, avsløre selvbedrag. Man la vekt på menneskets verdighet og egenverdi, dets positive utviklingsmuligheter og relativt åpne og lærende natur. Humanismen kom i utallige varianter, til dels innbyrdes uenige, men alle hadde og har det felles at de er kritiske til samfunnsmessige, religiøse eller ideologiske forhold som reduserer eller underkuer mennesket. Her ligger opphavet til opplysningstiden, naturvitenskapen, demokratiet og den moderne samfunnsutviklingen.

Er den gode humanist et menneske som lever et stille, kontemplativt åndsliv, eller et menneske i kamp for frigjøring og verdighet? Er naturromantisk teknologiskepsis mer humanistisk enn optimistisk fremskrittstro? Humanisme er ikke et fastlagt program med et gitt innhold, skriver Wackerhausen. Humanisme kommer til uttrykk i evnen til å kombinere innlevelse og sansning med fornuft og ettertanke. Renessansens humanistiske idealer kan bare virkeliggjøres gjennom stadig nye praksiser, fordi de tidløse krav til ivaretakelse av medmennesker, deriblant pasienter, bare kan innfris gjennom handlinger og valg som passer til den tid og de forhold man befinner seg i.

I pakt med bokens intensjoner vier Wackerhausen størst plass til en diskusjon av humanismens plass og vilkår i helsevesenet og medisinsk utdanning. Boken er interessant for leger, fordi forfatteren går detaljert inn på medisinens naturvitenskapelige sykdomsforståelse og leverer en innsiktsfull analyse av det han kaller «det fundamentalistiske sykdomsbegrep». Kritikk av medisinens objektive sykdomsforståelse (en sykdom er den samme uansett hvem som har den eller hvilken tid, kultur eller livsfase pasienten befinner seg i) er ikke noe nytt, men Wackerhausen er verdt å lytte til, fordi han synes å forstå medisinens behov for generalisering og objektivitet, samtidig som han konstruktivt analyserer svakhetene som rommes av en slik tilnærming til lidelse.

Boken gir også en interessant beskrivelse av de sosialpsykologiske mekanismene som gjør at det fundamentalistiske sykdomsbegrepet får feste seg i legers faglige identitet og virkelighetsforståelse som den eneste mulige og korrekte måten å tenke på. Wackerhausen nevner bl.a. den særegne «spørrekultur» som legestudenter må tilegne seg, og som avgjør hvilke temaer man i faglige sammenhenger blir opptatt av (observerbare data om kroppen) eller blind for (sykdommens eksistensielle og relasjonelle aspekter).

Bokens forsiktige kritikk er klok, og etterlater ikke noe inntrykk av at leger er spesielt lite humanistiske. Den tydeliggjør imidlertid at en faglig kultur kan påvirke atferd og kommunikasjonsmønstre på umerkelig vis, slik at velmente handlinger får andre effekter enn tilsiktet. Hva er så humanisme? Forfatterens definisjon er at humanisme i medisinen er en opplyst solidaritet med pasienten som et levende, kulturelt situert menneske.

Anbefalte artikler