Uførhet og pasientøkonomi – er trygde- og forsikringsordninger for gode?

Diskusjon

Tidligere var «rentenevrose» en diagnose. I dag oppfattes uttrykket mest som en uforskammet insinuasjon om den brukes. Med en netto økning på ca. 7 000 nye uførepensjonister per år, må også økonomiske ordninger som utløses ved uførhet, og bruken av disse, tåle kritisk gjennomgang. Som det fremgår av eksemplet over, kan store pengesummer komme til utbetaling om man har de «riktige» kombinasjoner av årsak til uførhet og de «rette» tilleggsytelser fra forsikring. Det er lett å trekke den slutning at forsikringsordninger kan virke «uføredrivende», idet det kan være økonomisk svært lønnsomt å bli bedømt ufør.

Forsikringsprodukter er lovregulerte ytelser det kan inngås avtaler om. Myndighetene har satt beløpsbegrensninger på enkelte ordninger, men like forsikringer kan kjøpes parallelt i flere selskaper. Forsikringsselskapene ser fra tid til annen ønsker om urimelig høye forsikringssummer, og mistanke om planlagt forsikringssvik vil da kunne vekkes. De fleste forsikringsordninger er imidlertid avtalt innenfor det som må betegnes som vanlige økonomiske nivåer, selv om enkelte høykonjunkturbransjer nok har flyttet grensene en del opp de siste årene.

Gjensidige NOR utbetalte i 2001 ca. 1,6 milliarder kroner i erstatninger på forsikringsordninger med uføreelement i seg. Selskapet har en markedsandel på ca. 30 %, og totaltallet for uføreytelser fra norsk forsikring ligger antakelig godt over 5 mrd. kr årlig.

De gode intensjoner i lovverket synes allerede modne for revisjon. Nye lønnsnivåer og yrkesgrupper samt et ustabilt arbeidsmarked hvor uførepensjon nærmest sees som en del av et pensjoneringssystem som står til arbeidslivets frie avbenyttelse nødvendiggjør det. Fremstøt for å redusere uførepensjoneringen har vi hatt tidligere, uten reell effekt. Innføring av en midlertidig uførepensjon før endelig godkjenning etter tidligst tre år vil trolig kun føre til en kunstig nedgang i antallet innvilgede søknader for en tilsvarende periode. En tilsvarende økning vil komme igjen senere så lenge man ikke gjør noe med det grunnleggende problem: terskelhøyden inn i ordningen og det høye nivå på ytelsene relatert til tidligere inntektsnivå.

Felles for alle ordningene, de offentlige så vel som de private, er legens sentrale rolle. Det er legen som fastsetter uføregraden og bedømmer varighetskriteriet. Legen skal svare på om forsikrede må ansees som varig arbeidsufør i ethvert yrke. Den lege finnes neppe som har oversikt nok over krav som stilles i forskjellige yrker til å kunne svare på dette. Vi er imidlertid oppdratt til å svare på det vi blir spurt om, og svarer trolig på mer enn vi har faglig dekning for. Uttalelsene på dette punkt kan derfor iblant være vanskelige å forstå og kan synes farget av at vi som leger er oppdratt til å hjelpe våre pasienter så godt som mulig i enhver situasjon. Objektiviteten og habiliteten er ikke alltid ivaretatt på en tilfredsstillende måte.

Det er betimelig å sette søkelyset på om behandlende lege er den rette person til å skulle svare på disse spørsmål. Lege-pasient-forholdet kan fort bli anstrengt den dag legen må avgi en uttalelse som vil ha negativ konsekvens for pasientens økonomiske situasjon (1). Det er åpenbart at dette vil kunne påvirke legens uttalelse om pasientens funksjonsevne. Lege-pasient-forholdet vil lettere kunne opprettholdes som et godt diagnostisk og terapeutisk miljø dersom vurderingen av disse økonomisk betente spørsmål skalavgjøres av annen lege og/eller aller helst av et tverrfaglig team med den nødvendige kompetanse.

Kunnskap om trygdeytelser, regler og konsekvenser av uttalelser har aldri stått sentralt i utdanningen eller i de fleste legers interessesfære. Med mer enn 30 000 nye godkjente uføresaker hvert år, med tilhørende økonomiske konsekvenser, er det et enormt ansvar som påhviler den enkelte lege. Overføring av alle uførebedømmelser til leger med spesiell kompetanse på området og uten lege-pasient-forhold til søkeren vil kunne styrke objektiviteten i bedømmelsen, som da også kan bli mer ensartet enn hva tilfellet er i dag. Upopulære standpunkter er også lettere å innta i en slik posisjon.

Før en mer tilfredsstillende ordning med sakkyndigepreg kommer på plass, må den enkelte kollega gjøres mer bevisst sitt store ansvar. Leger sitter i ansvarlig posisjon ikke bare for den enkelte pasients ve og vel, men også for samfunnets felleseie og forsikringsordningers prisnivå. En feilaktig uførepensjonert representerer betydelige kostnader, men også tapt arbeidskapasitet i et samfunn som må påregne arbeidskraftmangel om noen år. Denne bevisstgjøring er et ansvar for offentlig myndighet, men det ville ikke være noe dårlig samfunnsengasjement om Legeforeningen viste seg på banen. Kanskje burde foreningen være føre var og bidra aktivt til nyordning slik at legene ikke blir sittende som svarteper når det avdekkes at dette ansvaret ikke ivaretas på en forsvarlig måte.