Sengebehovet i medisinske avdelinger

Pål Friis Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 27/2002 har Torgeir Bruun Wyller en leder om sengebehovet ved medisinske avdelinger (1). Det er et viktig tema. I den offentlige debatt har ventelistene overdøvet spørsmålet om korridorpasientene. Overbelegget er kanskje sykehusenes viktigste kapasitetsproblem. Wyller kritiserer Helse Øst for ikke å ha forstått disse problemene. Jeg kjenner ikke strategien til Helse Øst, men nedleggelsen av det geriatriske tilbudet ved Akershus Universitetssykehus tyder på at Wyllers kritikk er berettiget.

Det hadde vært hyggelig om Wyller hadde referert til Helse Sør. Der legges nå siste hånd på viktige dokumenter fra den brede strategiprosessen som er kalt Resept 2006. Arbeidsgruppen som har behandlet behov og kapasitet har diskutert de indremedisinske kapasitetsproblemene grundig. Det pekes på at Norge i dag mangler 500 indremedisinske senger hvis beleggsprosenten skal ned til 85 slik at korridorpasientproblemet elimineres (2). Det vil bety om lag 125 senger i Helse Sør. Innleggelsene i de medisinske avdelingene vil fortsatt øke, kanskje med 6 % årlig. En generell heving av terskelen for innleggelse vil sannsynligvis hovedsakelig ramme gamle, skrøpelige pasienter. For denne gruppen er diagnostikk og behandling spesielt krevende (3). Mange kan oppnå betydelige helsegevinster ved tilrettelagt sykehusbehandling (4). De medisinske avdelingene må derfor fortsatt ha en lav terskel for innleggelse. Innstillingen peker på to måter å møte problemene på. Det ene er spesialisering. 15 % av sengene ved de seksjonerte indremedisinske avdelingene bør være for akutt og subakutt geriatri. Dernest bør sykehusene aktivt støtte førstelinjetjenestens opprustning av medisinsk etterbehandling, rehabilitering, terminal omsorg og palliativ medisin. Liggetiden i sykehus bør være kort, også for de gamle pasientene. Men veien videre må være smidig og uten hindere.

Det er diskutert hvordan en god samsone mellom første- og annenlinjetjenesten kan etableres. Det anbefales at det inngås avtaler om samarbeid, men ikke byråkratiske ordninger med betaling for «ferdigbehandlede» pasienter. Samarbeidskonsulenter, fagfolk fra kommunene, ansatt i små stillinger ved sykehusene, kan sørge for kontinuerlig forbedringsarbeid i samsonen. Ambulant geriatri og faglig støtte til sykehjemsmedisin er andre viktige tiltak. Lærings- og mestringskonseptet er vesentlig ved kronisk sykdom og bør styrkes.

Det gjenstår å se hvilket gjennomslag planene får. Det avhenger blant annet av hvordan tjenester tilpasset gamle og kronisk syke prissettes i finansieringssystemet. Men så langt er Helse Sør på linje med Tidsskriftets lederartikkel (5).

Anbefalte artikler