Foreningen til griseriets bekjempelse?

Torkel Steen Om forfatteren
Artikkel

Aftenposten skriver 12.11. 2002 at Legeforeningen arrangerte et seminar med tittelen «Snus – noe griseri» (1). Nå var det riktignok Tobakksfritt som arrangerte, men siden møtet ble holdt i Legenes hus og foreningens navn stod på papirene, ble Legeforeningen oppfattet som ansvarlig for arrangement og tittel.

Legeforeningen har brukt mye tid og ressurser på antirøykepropaganda. Røyking er et stort helseproblem. Likevel kan det diskuteres om det er vår forenings oppgave å drive antirøykekampanjer. Det lar jeg ligge. Men det bekymrer meg at foreningen nå begir seg ut på korstog mot annen styggedom.

Det er ikke bevist at snus gir kreft. Tvert imot. De to eneste store epidemiologiske undersøkelsene som finnes, konkluderer med det motsatte (2, 3). Hvis snus var en trussel mot folkehelsen, slik sigaretter er, burde det være mer munnhulekreft i snuslandet Sverige enn i snusløse land. Merkelig nok ligger Sverige nest lavest i Europa, med 4,1 tilfelle per 100 000 menn, mot f.eks. 21,0 i Frankrike, 18,8 i Spania og 10,2 i Sveits (4). I en litteraturoversikt fant man at de eventuelle skadene av snusing ikke er større enn at de er vanskelige å påvise (5). Kanskje det er derfor man ikke fant en mer saklig tittel på seminaret? Hvis «griseri» er det beste argument mot snusing, burde Legeforeningen finne viktigere oppgaver for sin informasjonsavdeling.

Overvekt, fysisk inaktivitet og alkoholbruk er store samfunnshelseproblemer. I motsetning til risikoen ved snusbruk er skadevirkningene veldokumentert. Dersom Legeforeningen vil drive kampanjer for folkehelsen, er dette viktige onder å bekjempe. I tråd med den tabloide stilen man ser ut til å ha valgt, kunne man f.eks. arrangere seminarene Overvekt – selvpåført, frastøtende og dødelig, Latskap – roten til diabetes og åreforkalkning og Alkohol – en vederstyggelighet.

Holdningskampanjer rettet mot befolkningen burde primært være statens oppgave. Legeforeningen har store, uløste informasjonsoppgaver. I den grad foreningen likevel vil bruke ressurser på helseopplysning, bør den utmerke seg ved faglighet, balansert fremstilling og fravær av moraliserende pekefingrer. Jeg skulle ønske foreningen prioriterte mer kritisk i bruken av faglig renommé og ressurser.

Anbefalte artikler