Fenomenologi, medisin og funksjonelle somatiske lidelser

Ulrik Fredrik Malt Om forfatteren

Med utgangspunkt i Tidsskriftets serie om funksjonelle somatiske lidelser, en betegnelse som for øvrig ble valgt av Tidsskriftet og ikke av artikkelforfatterne, tar kollega Anne Luise Kirkengen avstand fra den biopsykososiale modellen (1). Kirkengen har rett i at det i dag ikke finnes noen samlende overordnet teori for menneskelig sykdom og lidelse. At det er en mangel og en utfordring, synes vi å være enige om (2). Problemet oppstår når hun argumenterer for en fenomenologisk værens- og kroppsfilosofi som et alternativ.

Fenomenologiske tilnærminger har i mesteparten av det 20. århundre vært en integrert del av klinisk psykiatri og psykosomatisk medisin. Men selv om meningsaspektet alltid er sentralt for å forstå de humanistiske sidene ved sykdom og lidelse, er det en dyrekjøpt erfaring at ensidig fenomenologisk tilnærming ofte ikke hjelper pasienten til funksjonsbedring og optimal livskvalitet. For eksempel kan en genetisk tilstand som bipolar lidelse manifestere seg med regelmessige og gjentatte perioder med diffuse legemlige plager uten sikre biomedisinske funn. Det er fullt mulig å velge en fenomenologisk basert forståelse av dette, men det fjerner ikke periodene med funksjonstap og lidelse. Derimot vil biomedisinsk diagnostikk og tilhørende biologisk behandling supplert med fenomenologisk basert psykologisk samspill med pasienten dramatisk kunne endre lidelsens kroniske forløp.

Min erfaring er at ensidig fenomenologisk tilnærming øker faren for overpsykologisering. Pasienten og legen kan danne en «hellig allianse» hvor man bekrefter hverandre. I noen tilfeller kan det til og med utvikle seg en kronisk «dyrking» av en krenkelse uten at mennesket det gjelder lærer å fordøye, mestre, reise seg opp og utvikle seg videre. Utilsiktet kan en ensidig fokusering på krenkelsen da bli selve meningen i livet. De andre, for eksempel ektefelle eller familie, eller andre leger, blir fienden som ikke forstår. Innenfor den psykoterapeutiske tradisjonen er det eksempler på slike uheldige langtidskonsekvenser av en ensidig fenomenologisk tilnærming.

Når dette er sagt, er jeg den første til å medgi at en ensidig biomedisinsk tilnærming er like farlig og utilstrekkelig (3). Biomedisin i sin rendyrkede form innebærer risiko for tingliggjøring og forakt for det enkelte menneske slik vi i dens ytterste konsekvens så det blant nazistenes leger – og fremdeles ser det for eksempel i land der leger deltar i tortur. Derfor er jeg også enig med Kirkengen i at et helhetssyn bør vektlegges ved all legegjerning, og ikke bare ved de såkalte funksjonelle lidelser. Men slik jeg ser det, er enhver ensidig tilnærming ekskluderende og totalitær og dermed krenkende for menneskets verdighet.

1

Kirkengen AL. Begrepet «funksjonelle lidelser» vitner om biomedisinens dysfunksjonelle teorigrunnlag Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 2647 – 9.

2

Malt UF. Motesykdommer, sosial smitte og sykdomsforståelse. Tidsskr Nor Lægeforen 1991; 111: 171 – 2.

3

Malt UF. Philosophy of science and DSM-III. Acta Psychiatr Scand 1986; 73 (suppl 328): 35 – 44.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler