Ubrukelige analyser
Ulike typer kostnadsanalyser ble gjennomgått. Mange som tok ordet i debatten senere mente at instrumentene vi har, er lite brukbare for å sikre at knappe ressurser går til de alvorligst syke som har størst nytte av tiltaket, samtidig som de tar hensyn til helserelaterte mål i tillegg til sparte leveår.
Nytte-kostnad-analyser basert på helseindekser (QALY: qualityadjusted life years) som reflekterer individuelle preferanser i analysen, ble presentert av økonom Astrid Grasdal fra Universitetet i Bergen. Hun sa at svakheten ved slike analyser er at frisk teller mer enn syk i regnskapet, og at dette kan få uheldige fordelingsmessige konsekvenser.
– Nytten av økonomiske analyser er helt avhengig av at all informasjon om tiltakene blir presentert på en synlig måte overfor beslutningstakerne. Det gjøres ikke i dag, og her er det mye å hente før analysene kan tillegges noen betydning, sa hun.
Også Ivar Sønbø Kristiansen ved Senter for medisinsk metodevurdering var kritisk til økonomiske analysers relevans. – Det er ofte helt andre faktorer som styrer prioriteringene, blant annet inkonsistente beslutningstakere, sa han.
For å tilstrebe mer konsistente beslutninger mente Sønbø Kristiansen at det kan være hensiktsmessig å definere en grense for hva samfunnet som hovedregel skal være villig til å betale for et kvalitetsjustert leveår. Han foreslo at en veiledende grense kan være 350 000 kroner per vunnet leveår, noe som tilsvarer bruttonasjonalprodukt per innbygger per år. Det er Verdensbanken som har foreslått dette målet.