Fylkeslege mot strømmen

Kari Ronge Om forfatteren
Artikkel

Tilsynsmyndigheten sitter med riset bak speilet, men også rådgivning hører til fylkeslegens primære arbeidsoppgaver. – Eksemplene er svært mange på at virksomheter vi besøker, tar ansvar og rydder opp selv, sier Helga Arianson. Foto K. Ronge

– Vil du bli med nedover i korridoren og hilse på alle de flotte kollegene mine?

Fylkeslegen i Hordaland høster mangt et lovord, især for sin forbilledlige metodikk i system- og fagtilsynet. Hvis Arianson skal ta imot rosen, understreker hun at det må være kontoret som i så tilfelle skal ha æren. Alle de 27 medarbeiderne fortjener honnør – uavhengig av profesjon.

Avdramatiserer politirollen

Internkontroll, fagrevisjon, rapporteringsmal og saksbehandlerinstruks, gjøremålene som helsebyråkratenes stammespråk ut-løser, kan bli oppfattet som noe skikkelig herk (1). For Helga Arianson er det mot-satt.

– Det er viktig å avmystifisere hva som ligger i system- og individtilsyn, mener hun. – Fylkeslegens oppgave ved tilsyn er å på-peke avvik fra myndighetskrav. Jeg er ambisiøs i det vårt kontor skal gjøre. Vi betraktes som et sterkt tilsynskontor, og det er jeg stolt av.

Helga Arianson vil avdramatisere politirollen som så ofte er heftet ved statlig tilsynsmyndighet. Hun vil samarbeide istedenfor å gå i klinsj. Evnen til å finne løsninger på lavest mulig nivå, fremholdes som den fremste kvalifikasjon for å gjøre en god jobb. Eksemplene mener hun er svært mange på at virksomheter som får besøk, tar ansvar.

– Ved slike tilsyn er vi ikke ute etter å ta noen. I stedet må vi evne å skille klart: Hva har fylkeslegen noe med? Hva skal vi overlate til den enkelte å rydde opp i?

– Tillit kan aldri lovpålegges. Det tar år å opparbeide, legger hun til. – Å være gode kommunikatører er den egenskapen jeg setter størst pris på hos mine medarbeidere.

Systematisk oppfølging

– Erfaringen er at det skjer noe etter et tilsynsbesøk. Det kan være rokkering av ressurser og at vår oppfølging har vært med på å vri lokale prioriteringer, sier hun.

Forholdene ved Sandviken sykehus er illustrerende: en psykiatrisk institusjon med mange tvangsinnlagte pasienter hvor det i årevis var et betydelig overbelegg; ved enkelte poster opptil 180 %. Legemangelen var prekær med den følgen at pasientene både ble skrevet ut for tidlig og for sent.

– Vi har fulgt opp systematisk. Ledelsen har gjort organisatoriske og personellmessige endringer. Tidlig i 2002 ble det opprettet et akuttmottak som tar imot pasienter for diagnostisering, for deretter å plassere dem der de hører hjemme. Enten blir pasientene kanalisert til en av sengepostene, eller til et avtalt tilbud i hjemkommunen. Så langt har ledelsen klart å redusere belegget til 100 %, og vi ser ikke lenger noen korridorpasienter.

– Skyldes dette tilsynsmyndighetens innsats?

– Prosessen ved Sandviken viser at vi har å gjøre med et sykehus som rydder opp, uten å komme i forsvar. Ved denne virksomheten har man latt dialogen regjere, selv om vi har hengt i nakken på dem inntil ting er rettet på.

I særstilling

Helga Ariansons egen kliniske erfaring skriver seg fra fire år i Hammerfest, der hun etter turnustjenesten arbeidet ved gynekologisk og kirurgisk avdeling. Senere virket hun i hjembyen Bergen ved Kvinneklinikken, Haukeland Sykehus og til sammen seks år som allmennlege og helsesjef i bydelen Loddefjord.

Av Tidsskriftets kilder får hun skussmål som klar og tydelig, åpen og ordentlig. Hun er en leder som kan lytte, er empatisk og tar nødvendige menneskelige hensyn. Hun taler ofte makten midt imot, og med et solid temperament. Likevel nyter hun respekt hos sine overordnede, så vel som hos fylkets befolkning på 430 000.

– Fylkeslegen skal være en nøytral instans, som både ivaretar pasientenes og helsepersonellets rettigheter og plikter, presiserer Helga Arianson. I klagesaker hører alt fra takkekort til forbannelser med til saksbehandlingen. – Det store pasientgrunnlaget tatt i betraktning, er 109 klagesaker i 2001 et forsvinnende lite antall, mener hun. – Bare 11 av disse sakene ble vurdert som så alvorlige at de ble sendt til Statens helsetilsyn for vurdering. To leger fikk advarsler, ingen mistet autorisasjonen (2).

En viktig endring som kom i helsepersonelloven, er at tilrettevisning er falt bort som sanksjonsmulighet – en fornuftig avgjørelse synes fylkeslegen i Hordaland. Myndigheten til å gi administrative reaksjoner ligger nå utelukkende hos Helsetilsynet; det samme gjelder vurdering av autorisasjonstap (3).

– Heldigvis er også begrepet «uformell kritikk» borte; en tøvete sanksjon uten formalisert innhold, kommenterer hun.

Formålet med tilsyn med helsepersonell er å fremme pasientsikkerheten og bedre kvaliteten på tjenestene, ikke å straffe helsepersonell. Likevel er det lett å forstå hvorfor noen leger reagerer negativt. Helsepersonell er i en særstilling; ingen andre yrkesgrupper har lovfestet at det skal føres individuelt tilsyn med hvordan de utøver yrket sitt. – Her har tilsynsmyndigheten kommet mye kortere enn når det gjelder tilsyn med virksomheter, lyder karakteristikken av egen innsats.

Systemsvikt

Når for eksempel luftfarten eller andre samfunnsområder skal plassere ansvar for feil, er 80 % blitt forklart som systemsvikt og 20 % som menneskelig svikt: – I helsetjenesten har vi ikke vært like flinke til å identifisere systemsvikt. Det er ingen holdepunkter for at det er annerledes i helsetjenesten. Dette må vi ta hensyn til i tilsyns-arbeidet, mener Arianson.

Saksbehandling av klage- og tilsynssaker tar tid: inntil to måneder på saker som dreier seg om at nødvendig helsehjelp ikke er gitt, for eksempel ved tildeling av sykehjems-plass. I andre sakstyper er saksbehandlingstiden oppe i seks måneder, kravet er maksimalt fem.

– De alvorligste individsakene prioriterer vi. Skal vi avlive myter, må vi erkjenne at vi har noen skurker også blant helsepersonell. Dessuten får det konsekvenser for omverdenens syn på helsepersonell som gruppe, om vi ikke luker ut disse. Krav til dokumentasjon gjør at jeg ikke tror vi straffer noen uskyldige, sier Helga Arianson.

– De fleste klagesakene vi har på individnivå, dreier seg om at helsepersonell ikke har oppført seg redelig. Hvis de bare hadde innrømmet feil, er det min oppfatning at pasientene nesten aksepterer for mye, fremholder hun.

Pedagogisk gevinst

Råd og veiledning er fylkeslegens andre hovedoppgave. Et satsingsområde i Hordaland er å gi bedre beslutningsstøtte til helsepersonell: åpen telefonlinje, informasjonsbladet Horda Helse , omkring 70 kurs og seminarer i året, offentliggjøring av sammenliknende kartlegginger lokalt og kontorets egen hjemmeside på Internett (4), bidrar til at listen holdes lav for at helsepersonell tar kontakt og ber om råd.

– Styrken ved vår rådgivningsvirksomhet ligger i at vi kombinerer medisinsk og juridisk kompetanse i fortolkning av myndighetskrav. Vi risikerer å møte oss selv i døren dersom vi begynner å forskrive løsninger. I stedet legger vi vekt på systematisk informasjonsarbeid.

Den pedagogiske gevinsten mener hun er åpenbar. Mens andre fylkesleger rapporterer at de fleste legehenvendelsene er fra primærhelsetjenesten og fra psykiatere (5), er utviklingen en annen i Hordaland: – Satsing på systemrevisjoner og derved mer kontakt med spesialisthelsetjenesten, har nok ført til at vi får langt flere henvendelser fra sykehusleger enn tidligere, tror Arianson.

Meldekultur

Ved fylkeslegekontoret er man svært bevisst på hvilke virksomheter som skal få planlagte tilsynsbesøk. – Vi følger opp politiske satsingsområder der vi vet at det er forbedringspotensial, så som institusjoner for eldre og psykiatriske pasienter, samt medisinske og kirurgiske sykehusavdelinger med mange korridorpasienter, forteller hun.

I det daglige beskriver fylkeslegen hyppig kontakt med samvittighetsfulle leger og annet helsepersonell. – Når en lege ringer og ber om råd i en bestemt situasjon, blir det selvsagt ikke opprettet noen «mappe» på vedkommende. De aller fleste henvendelser er av dette slaget, og de blir løst der og da. Ikke ved at vi forteller hva som skal gjøres, men kanskje ved å stille spørsmål og sortere plikter og rettigheter. Det er ikke alltid kritikkverdig å gjøre feil heller!

– Sykehusenes meldeplikt om nestenuhell og skader er hjemlet i spesialisthelsetjensteloven, presiserer Arianson. – Vår oppgave er først og fremst å bidra til en aktiv meldekultur, at man skal lære av sine feil, analysere de bakenforliggende årsaker slik at den uheldige hendelsen ikke oppstår på nytt – og selvsagt bidra til å reparere en skade som allerede er skjedd.

Rapportere til to herrer

Fra 2003 blir fylkeslegene underlagt fylkesmannen, og tilsynet med sosialtjenestene skal inngå i ansvarsområdet. Det er forståelse for at den sosial- og helsefaglige kompetansen ikke må splittes opp på fylkesplan. Men å samle oppgavene under fylkesmannens tak, som igjen rapporterer til Arbeids- og administrasjonsdepartementet, avstedkom massiv kritikk i fjor – også fra helsedirektør Lars E. Hanssen. Han bad om at fylkeslegene fortsatt skal rapportere til Helsedepartementet, via Statens helsetilsyn (6). Dette fikk helsedirektøren gjennomslag for. Like fullt kan det by på problemer at landets 19 fylkeslegeembeter må rapportere til to herrer fra årsskiftet – fylkesmann og helsedirektør.

Helga Arianson forholder seg lojalt til Stortingets vedtak. – Det er ikke sikkert denne omorganiseringen løser alle utfordringer vi står overfor, sier hun diplomatisk. – Min innstilling er at vi skal gjøre det beste ut av situasjonen, være aktive og gripe de muligheter dette kan gi. Vi skal fortsatt være en faglig fri og uavhengig tilsynsmyndighet.

Forlatt reviret

Fotografi av to livlige tenåringsdøtre og et kjært bedriftsidrettslag hvor fylkeslegen vokter håndballmålet, er sentralt plassert på kontoret til Helga Arianson. Her er også akvareller, priser og andre minner som avslører at interessefeltet har vært helsetjenester for unge jenter, homofile, voldtektsofre og AIDS-syke. Hun har også vært engasjert i internasjonalt arbeid, og holder fast ved at et tre måneders opphold i et krigsherjet Jugoslavia i 1993, forandret hennes holdninger. Der ledet hun et rehabiliteringsprogram for at krigsskadede skulle få behandling i andre land, men opplevde at etnisk tilhørighet gikk foran de medisinske behov – også hos legene.

Helga Arianson meldte seg ut av Legeforeningen i 1997. Flere forhold gjorde utslaget, og hun trekker frem laugsmentalitet og mannlige maktstrukturer som noe hun vanskelig kan akseptere.

– Jeg synes Legeforeningen skyver pasientene foran seg i umoralske lønnskrav, og at foreningen har handlet uforsvarlig på flere områder. Revirtenkning og et grunnleggende verdisyn om bare å beskytte sine egne, er noe jeg alltid har slitt med å godta.

– Jeg har ikke vurdert å melde meg inn igjen. Både internt og eksternt stiller jeg som fylkeslege mye friere uten medlemskap i fagforeningen. Dessuten slipper jeg å bli beskyldt for å tale min egen sak.

På ny bryter hun ut i latter: – Det koster ikke å kunne gå midtstrøms, men jammen er det fantastisk spennende!

– fakta –
  1. Helga Karin Arianson, født i Bergen 1956

  2. Cand.med. Universitetet i Bergen 1981, spesialist i samfunnsmedisin 1993

  3. Styremedlem i Offentlige legers landsforening 1994–97

  4. Fra 1992 assisterende fylkeslege Hordaland, fylkeslege fra 1998–

Anbefalte artikler