Etnografi i komplekse samfunn
I komplekse samfunn byr de metodologiske forutsetningene for etnografiske feltstudier på særlige utfordringer. Hva slags helheter kan man tenke seg i samfunn der kulturelle forhold spenner fra lokal variasjon til globale trender? Hvis vi ser bort fra de praktiske vanskene med å få tilgang til private aspekter ved folks livsverdener, er det for eksempel lite trolig at det biomedisinske kunnskapssystemet kan la seg studere bare ved å leve med og arbeide blant medisinere (41). For det første kan deres privatliv ha begrenset relevans. For det andre illustrerer det biomedisinske kompleks hvordan kulturelle systemer overskrider lokalkulturer og territoriale grenser. I etnografisk forskning innen helse og medisin og i studier i komplekse storskalasamfunn av vår type har man derfor forsøkt å modifisere den tradisjonelle metodologien. Utfordringen er at man ikke skal miste av syne behovet for å «utfordre grenser mellom ulike aspekter ved sosiokulturelt liv» (42).
George Marcus (43) har fremmet det vi kan kalle flerlokalitetsetnografi (multi-sited ethnography) som forskningsprogram for etnografisk forskning i moderne vestlige samfunn. Med utgangspunkt i en erkjennelse av at mennesker i vår tid eksisterer i varierende lokale og globale sammenhenger, søker dette programmet å ivareta helhetsperspektiver gjennom å forankre feltstudier i flere og ulike lokaliteter som, til tross for at de kan ha stor geografisk avstand, like fullt vil være valgt ut fra kvalifiserte antakelser om relevans og sammenknyttethet. En annen innflytelsesrik modell er såkalt aktørnettverksteori, slik vi for eksempel finner den i Bruno Latours (44) studier av vitenskapelig kunnskapsproduksjon og teknologi. Inspirert av denne retningen har for eksempel etnografen Annemarie Mol (45) vist hvordan diagnostiske teknologier kan spille en aktiv rolle i produksjonen av sosiale roller, situasjoner og relasjoner.
Avhengig av forskningsfelt vil forskjellige typer datamateriale legges til grunn for beskrivelse og analyse. Dette kan dreie seg om materiale ervervet gjennom ulike typer observasjon, kvalitative samtaler og intervjuer, kvantitative kartleggingsprosedyrer og diskursanalyse. I etnografisk forskning vil relevante deler av den offentlige diskurs inngå i undersøkelsesfeltet og dermed i datatilfanget. Dette vil kunne inkludere kulturelle og estetiske uttrykk som kunst, litteratur og populærkultur. Slike diskurser utgjør en del av og er således en innfallsport til den kontekst de undersøkte fenomener inngår i.
Etnografisk holisme innebærer at kunnskap om spesifikke fenomener også kan kaste lys over generelle forhold. Når etnografiske forskningsopplegg tar avgrensede universer som utgangspunkt, leder dette til behov for å maksimere variasjonen i utvalget. «Representativitet», slik begrepet anvendes i kvantitative disipliner, er ikke noen målsetting her. Å sikre representasjon av et så bredt spekter av fenomeners manifestasjoner som mulig (uavhengig av deres relative utbredelse) er derimot alltid et mål og en nødvendighet. Etnografisk forskning er derfor utforskende i karakter og legger vekt på å skape muligheter for å følge fenomener slik de beveger seg i forskjellige kontekster. Dette gjelder også der en slik tilnærming fører forskningsprosessen over i nye empiriske kontekster.
På samme måte som i annen forskning vil problemstillinger og undersøkelsesfelter være formulert på forhånd. Det er likevel vanskelig å tenke seg et «vellykket» etnografisk forskningsopplegg der ikke problemstillinger og undersøkelsesfelter må revideres underveis. Det ligger i metodens natur at en fortløpende dialog mellom allerede formulerte forskningsspørsmål og det empiriske materialet som gradvis vokser frem, leder til skjerping, nyansering og/eller nyformulering av problemstillingene. Få vil bestride at man vanskelig kan formulere problemstillinger om fenomener man ikke forestiller seg at eksisterer.
Mens enkelte tradisjoner som «grounded theory» har som ideal at man skal entre sitt felt med blanke ark fritt for forutinntatthet (48), bygger det etnografiske prosjekt på erkjennelsen av at dette ikke er mulig og at forskeren nødvendigvis er preget av de erfaringer og den kunnskap han eller hun allerede besitter. I tråd med denne erkjennelsen stilles det krav om å være seg bevisst den forkunnskap og det blikk man møter sitt felt med. Rigorøs selvrefleksjon er en forutsetning for å kunne møte feltet med størst mulig grad av åpenhet og dermed være i stand til å identifisere relevante fenomener og/eller nye innfallsvinkler til forståelse. Som i andre forskningsdisipliner stilles det selvsagt krav om solid forkunnskap om og grundige forstudier av det aktuelle forskningsfelt. Den optimale posisjon for en etnografisk forsker, inklusive de som undersøker grupper, fenomener eller andre forhold i eget samfunn, kan karakteriseres som den «informerte outsider». Posisjonen innbærer en produktiv distanse som gjør det mulig å se forhold som «insideren» tar for gitt og dermed ikke reflekterer over, samtidig som den understreker den avgjørende betydning av å besitte kunnskap om feltet.
I Hildens (46) studie av forholdet mellom den tiltakende begrepsfestingen av helse i termer av risiko for uhelse ble således unge voksne med type 1-diabetes gjort til gjenstand for undersøkelse, bl.a. ut fra antakelser om hvordan feltet denne diagnosen konstituerer, kaster lys over det generelle forskningstemaet på spesifikke måter (studien er finansiert av Norges forskningsråd). Feltarbeidet ble gjort i ulike helsetjenesteinstitusjoner, på medisinske fagkonferanser og gjennom formelle og uformelle samtaler med helsearbeidere, pasienter og pårørende i formelle og mindre formelle sammenhenger. Deltakelsen varierte fra daglig tilstedeværelse ved sykehuspost til observerende status som hospitant eller besøkende forsker. Samtidig ble en mindre gruppe unge voksne med diabetes fulgt med tett jevnlig kontakt gjennom ett år, i form av samvær og samtaler på ulike arenaer, besøk hos familie og/eller venner og gjennom deltakelse i gjøremål som trening og arbeid. Allmenne og spesifikke offentlige diskurser med relevans for forskningstemaene ble naturligvis også fulgt, slik disse kom til uttrykk for eksempel i massemediert form. Ved siden av at hovedarenaer ble valgt ut fra deres på forhånd antatte relevans, skapte forskningsprosessen kontakt med mennesker og fenomener som åpenbarte nye tematiske koblinger. Feltarbeidet kom således til å inkludere møter og samtaler med personaldirektører, besteforeldre, sikkerhetsrådgivere og idrettsledere. Videre ble fremstilling av ungdommelig normalitet i populærkultur, symbolbruk i farmasøytisk markedsføring samt praksiser knyttet til diagnostiske gjenstander og medisinsk teknologi gjort til gjenstand for undersøkelse. Tilsvarende kombinerte Middelthon (47) g
jentatte intervjuer over en toårsperiode med en gruppe av unge menn med nøkkelinformantintervjuer, fokusgruppediskusjoner og diskursanalyse i sin undersøkelse av unge homofile menns mestringsstrategier i forhold til HIV-epidemien (studien ble finansiert av Norges forskningsråd og Statens helsetilsyn).