Blodtypedietten og evolusjon

    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Den såkalte blodtypedietten utarbeidet av Peter D’Adamo har vært omtalt flere ganger i Tidsskriftet (1–3). I sin begrunnelse for denne dietten argumenterer D’Adamo med at blodtype O er utgangstypen og at blodtype A oppstod senere, for 25 000 – 15 000 år siden i Asia eller Midtøsten. Blodtype A nådde et toppunkt etter jordbruksrevolusjonen. Blodtype B kom til for rundt 15 000 – 10 000 år siden i Asia og spredte seg med nomadestammer. Blodtype AB er yngst og skyldes at befolkninger med blodtype A og B fikk økt kontakt.

    Siden D’Adamo antar at type O er utgangspunktet, burde folk med denne blodtypen vært best tilpasset en steinalderdiett basert på tradisjonell jakt, fangst og sanking. Selv om konklusjonen kan være riktig, er den basert på to feilaktige premisser: For det første oppstod blodtype A før type O (1). For det andre er ikke menneskets utgangspunkt jakt, fangst og sanking («steinalderliv»), men sanking. De tidligste menneskeartene levde i stor grad vegetarisk, mens mennesket først på et senere utviklingstrinn baserte seg på større mengder kjøtt (og enda senere) fisk i kostholdet (4).

    Et mer holdbart «blodtypeargument» basert på korrekt evolusjonær rekkefølge for når blodtypene oppstod og kunnskap om våre forgjengeres livsstil tilbake i forhistorien, skulle derfor vektlegge at blodtype A er bedre tilpasset et vegetarisk kosthold, og at blodtype O er bedre tilpasset et steinalderkosthold med større innslag av kjøtt. Dette er i praksis den samme konklusjon som D’Adamos, men han har konkludert ut fra gale premisser.

    ABO-systemet finnes også hos andre primater (1). Likevel ser det ikke ut til at mennesket og andre primater har arvet dette fra felles forgjengere (2). Opprettholdelsen av ABO-gen-polymorfismen hos primater reflekterer mest sannsynlig konvergent evolusjon – uavhengig evolusjon av liknende trekk i forskjellige evolusjonære linjer. Seleksjonsfaktoren er sannsynligvis at den relative motstandsdyktigheten mot infeksjonssykdommer bl.a. varierer med blodtypen (5). De fire blodtypene i ABO-systemet hos mennesket bevirker nemlig ulik mottakelighet for infeksjoner og andre sykdommer (5).

    Rekkefølgen for når blodtypene har oppstått, endrer ikke holdbarheten i «blodtypediettens» premiss om at hver blodtype (gjennomsnittlig) medfører at man i det lange løp tåler visse typer mat bedre enn andre. Grunnen er at disse «kostrådene» er basert på genetiske forskjeller mellom blodtypene.

    I prinsippet kunne D’Adamo latt være å benytte evolusjonære argumenter og i stedet kun forholdt seg til eksisterende forskning i medisinsk genetikk og atferdsgenetikk. Hadde han brukt korrekt evolusjonær informasjon, ville det styrket hans argumentasjon. I stedet blir feilaktig evolusjonær informasjon brukt mot hele teorien, hvilket ikke er holdbart. Blodtypeargumentet står på egne bein, og det relevante spørsmålet er i hvilken grad dagens mennesker i det lange løp eventuelt har godt av «å spise etter blodtypen». Dette er et empirisk spørsmål som er fullt testbart (3).

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media