Blodtypedietten og evolusjon

Iver Mysterud Om forfatteren
Artikkel

Den såkalte blodtypedietten utarbeidet av Peter D’Adamo har vært omtalt flere ganger i Tidsskriftet (1–3). I sin begrunnelse for denne dietten argumenterer D’Adamo med at blodtype O er utgangstypen og at blodtype A oppstod senere, for 25 000 – 15 000 år siden i Asia eller Midtøsten. Blodtype A nådde et toppunkt etter jordbruksrevolusjonen. Blodtype B kom til for rundt 15 000 – 10 000 år siden i Asia og spredte seg med nomadestammer. Blodtype AB er yngst og skyldes at befolkninger med blodtype A og B fikk økt kontakt.

Siden D’Adamo antar at type O er utgangspunktet, burde folk med denne blodtypen vært best tilpasset en steinalderdiett basert på tradisjonell jakt, fangst og sanking. Selv om konklusjonen kan være riktig, er den basert på to feilaktige premisser: For det første oppstod blodtype A før type O (1). For det andre er ikke menneskets utgangspunkt jakt, fangst og sanking («steinalderliv»), men sanking. De tidligste menneskeartene levde i stor grad vegetarisk, mens mennesket først på et senere utviklingstrinn baserte seg på større mengder kjøtt (og enda senere) fisk i kostholdet (4).

Et mer holdbart «blodtypeargument» basert på korrekt evolusjonær rekkefølge for når blodtypene oppstod og kunnskap om våre forgjengeres livsstil tilbake i forhistorien, skulle derfor vektlegge at blodtype A er bedre tilpasset et vegetarisk kosthold, og at blodtype O er bedre tilpasset et steinalderkosthold med større innslag av kjøtt. Dette er i praksis den samme konklusjon som D’Adamos, men han har konkludert ut fra gale premisser.

ABO-systemet finnes også hos andre primater (1). Likevel ser det ikke ut til at mennesket og andre primater har arvet dette fra felles forgjengere (2). Opprettholdelsen av ABO-gen-polymorfismen hos primater reflekterer mest sannsynlig konvergent evolusjon – uavhengig evolusjon av liknende trekk i forskjellige evolusjonære linjer. Seleksjonsfaktoren er sannsynligvis at den relative motstandsdyktigheten mot infeksjonssykdommer bl.a. varierer med blodtypen (5). De fire blodtypene i ABO-systemet hos mennesket bevirker nemlig ulik mottakelighet for infeksjoner og andre sykdommer (5).

Rekkefølgen for når blodtypene har oppstått, endrer ikke holdbarheten i «blodtypediettens» premiss om at hver blodtype (gjennomsnittlig) medfører at man i det lange løp tåler visse typer mat bedre enn andre. Grunnen er at disse «kostrådene» er basert på genetiske forskjeller mellom blodtypene.

I prinsippet kunne D’Adamo latt være å benytte evolusjonære argumenter og i stedet kun forholdt seg til eksisterende forskning i medisinsk genetikk og atferdsgenetikk. Hadde han brukt korrekt evolusjonær informasjon, ville det styrket hans argumentasjon. I stedet blir feilaktig evolusjonær informasjon brukt mot hele teorien, hvilket ikke er holdbart. Blodtypeargumentet står på egne bein, og det relevante spørsmålet er i hvilken grad dagens mennesker i det lange løp eventuelt har godt av «å spise etter blodtypen». Dette er et empirisk spørsmål som er fullt testbart (3).

Anbefalte artikler