Diskusjon
Undersøkelsen indikerer at en stor andel av pasienter med kombinasjon av alvorlig psykisk lidelse og rusmisbruk ble utskrevet til boliger som ikke var ideelle ut fra deres forutsetninger og behov. Det var for få skjermede botilbud tilgjengelig i forhold til det behandlerne anså for å være ideelt.
Når det gjelder de pasientene som bodde hos nære slektninger, mente behandlerne at over 50 % burde bo i skjermet bolig. Sannsynligvis innebærer dette at pårørende har omsorgsoppgaver for sine psykisk syke og rusmisbrukende slektninger i en grad som verken er hensiktsmessig for pasient eller pårørende. Dette kan ha uheldig innflytelse på pårørendes helse (11). Det kan være rimelig å spørre om denne boformen også kan bidra til å vedlikeholde uheldige samhandlingsmønstre mellom pasient og pårørende.
En norsk studie fra 1997 viste at omfanget av bostedsløshet varierte sterkt med kommunestørrelse (12). Vår undersøkelse viste at både pasienter som bodde hos nære pårørende og pasienter klassifisert under «midlertidig bolig» – hvorav de fleste var bostedsløse – hadde spesielt stort behov for skjermet bolig. Behovet for slike botiltak er kanskje mest synlig hos de bostedsløse, som i hovedsak finnes i de større byene. Det er også stort, men kanskje mindre synlig, hos dem som bor hos nære slektninger.
Mye av det som internasjonalt er skrevet om boliger for psykiatriske pasienter med rusproblemer dreier seg om personer som også er bostedsløse, mens bare 14 % av dem vi her har omtalt, hører til i denne kategorien. Likevel er det grunn til å tro at mange av erfaringene fra forskning omkring bostedsløse psykiatriske pasienter også har relevans for dem som har en form for bolig. Noe av det vi fant, var jo nettopp at eksisterende bolig ofte ikke var ideell. Det gjaldt også en ikke ubetydelig andel av dem som faktisk hadde egen selvstendig bolig.
Et vanlig funn er at pasienter som i tillegg til en alvorlig psykisk lidelse også misbruker rusmidler, har større vansker med å klare seg i egen bolig enn dem som ikke misbruker rusmidler (13, 14). Hurlburt og medarbeidere (13) fant at pasienter med alvorlig psykisk lidelse og stoffmisbruk hadde 2,7 ganger større risiko for ikke å oppnå stabil bolig enn personer som ikke misbrukte stoff. Tilsvarende overhyppighet ved alkoholmisbruk var 2,0. Goldfinger og medarbeidere (14) fant i en undersøkelse av hjemløse psykiatriske pasienter at rusmisbruk var den enkeltfaktor som sterkest disponerte for dager uten bolig.
Når det først foreligger en alvorlig psykisk lidelse, finner imidlertid noen forfattere at diagnosen ikke spiller noen avgjørende rolle for evnen til å klare seg i egen bolig (13). Dette er ikke tråd med vårt funn om at pasienter med schizofreniliknende psykose i større grad trengte skjermet bolig enn personer i andre diagnosekategorier. Vår undersøkelse inkluderte også pasienter som i utgangspunktet ikke var bostedsløse, men diagnosen hadde like stor betydning for boligbehovet i den undergruppen som før innleggelsen var bostedsløse.
Denne studien er basert på spørsmål til behandlere, ikke til pasientene selv. Dette kan være en svakhet. Det er sannsynlig at resultatet ville blitt annerledes dersom pasientene selv var blitt spurt. Når det gjelder vurdering av egnet bolig for bostedsløse viser flere studier at behandlere oftere foreslår kollektive boformer, mens pasientene selv foretrekker separat bolig (15). En amerikansk undersøkelse viser for øvrig at nettopp de psykiatriske pasientene som sterkest går inn for egen bolig, er de som også har rusproblemer. I etterundersøkelser har det vist seg at disse er de som klarer seg dårligst i en selvstendig bolig (16). De samme studier viser at det først og fremst er tanken på å bo sammen med andre psykiatriske pasienter som oppleves som negativt, ikke det at det er hjelpetiltak i form av personale knyttet til boligen.
Behandleres og pasienters ulikhet i preferanse når det gjelder type bolig vil sannsynligvis være en utfordring når boform for pasienter skal velges i praksis. Noen vil ønske seg en mer selvstendig bolig enn behandlere tror vil være realistisk. Andre vil føle at et mer kollektivt preget hjem med fellesfunksjoner og mindre isolasjon fungerer bedre. Spørsmål knyttet til skjermede boligers utforming, grad av toleranse i forhold til rusmisbruk og avvikende atferd, samt personalets størrelse og kvalifikasjoner, må tilpasses de enkelte pasienters behov og forutsetninger. Det er et klart behov for forskning på dette området.