Ropet etter mer helse

Per Vollset Om forfatteren

Også politikere er mennesker – like redde for sykdom som alle andre. De sier helst det velgerne vil høre. Trolig har vi nøyaktig de politikerne vi fortjener. Reklame og massemedier gir oss det vi vil ha, det meste er møkk. Årsaken til at vi likevel kjøper det, er at mediefolk kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv. Er det slik med dem som har ansvar for helsestellet? Det burde være forskjell.

Legene fungerer innenfor et system der forskerne når lengst. De blir møtt med forventning om å helbrede alt inntil livets siste sykdom: Døden. Det klarer de nesten! Teknikken bryter ned utenkelige grenser. Legene får en sentral posisjon i spørsmålet om liv eller død.

Norge er befolket av mennesker som vil behandles og kureres for enhver pris (i hvert fall så lenge andre betaler). Barnløse vil ha barn av egen avl, flatbrystede vil ha kurver, tykke vil være tynne. Vi som spiser piller som drops, krever retten til å røyke, stresse, spise og drikke som det passer oss. Gravide som før bare ønsket seg et friskt barn, krever snart garanti for feilfritt eksemplar. Gamle som har hatt lykken å være friske, føler seg selvskrevne til å få korrigert alle skrøpeligheter. Vi har lav smerteterskel når det gjelder livets skuffelser og tap. Krav fremmes under krigsropet «livskvalitet» som en plikt for samfunnet. Vi krever mer helsevesen, og håper at når vi blir syke, skal vi få hjelp av en blanding av genspleiset teknologisk trollmann og Vårherre.

En politiker som ikke vil love flere senger, flere sykepleiere, kortere ventelister og et langt liv finnes neppe.

Vi har ikke råd til alt. Og prioritert blir det, ofte på uforståelig grunnlag. Det virker som om medier og pressgrupper styrer. Det finnes nesten ikke noe politikerne ikke synes at samfunnet skal avhjelpe, og «sykdom» er blitt et vidt begrep. Ennå er det visse unntak.

Legene kan mye, og det er ikke populært å sette grenser. Skal spørsmålet stilles på en annen måte: Hvor langt må vi la oss redusere fra medmenneske til forbruker med fritt valg på øverste hylle? Dette er det ikke svar på.

Kan det være en viss egenomsorg i å sette seg ned og unne seg tid til ettertanke? Vi kunne for eksempel sette av en halv søndag til å spørre om vi er tjent med å ha kontroll med liv og død. Kanskje er det fortsatt mulig å lete frem vår tapte ydmykhet for livet og leve med at det ikke varer evig. Utover dette finnes det ikke noen kvalitetskontroll.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler