Irritabel tarm – oppspinn eller gravalvor?

Per G. Farup Om forfatteren
Artikkel

I to ledere i Tidsskriftet kommer det frem forskjellig syn på irritabel tarm-syndrom. Westin ser på syndromet som bagetellmessige normalplager og trekker paralleller til skallethet (1). Han sier at legemiddelindustrien har gjort tilstanden til troverdig sykdom for å tjene penger, og antyder dermed at pasientene ikke skal tas på alvor. Waldum derimot ser på symptomene som så alvorlige at de aktuelle organer må være undersøkt (helst i form av koloskopi) og funnet normale før diagnosen stilles (2). Han hevder også at irritabel tarm medfører et betydelig forbruk av helsetjenester.

Hvordan er det mulig å komme til så forskjellige konklusjoner? Meningene er ikke godt dokumentert med nye referanser, og jeg tror ikke forfatternes egen forskning ligger til grunn. Sannsynligvis er uttalelsene basert på erfaring som sikkert er både omfattende og pålitelig ut fra det ståsted de har, henholdsvis allmennpraksis og universitetssykehus. Men er det riktig av Tidsskriftet på lederplass å presentere subjektive synspunkter på denne måten? Ledere i Tidsskriftet bør så langt mulig være nyanserte og underbygges av oppdatert kunnskapsbasert medisin (evidence based medicine).

Egen klinisk erfaring og forskning relatert til funksjonelle mageplager har lært meg at tilstanden irritabel tarm er reell, slik litteraturen sier. Syndromet ble beskrevet og diagnostisert (under forskjellige navn) lenge før legemiddelindustrien fattet interesse. Selv om de fleste pasienter med irritabel tarm-syndrom har bagatellmessige plager, gjelder det ikke alle, og vi plikter å ta våre pasienter på alvor uavhengig av grad av symptomer eller fare for alvorlig sykdom. Det er en legefeil ikke å henvise pasienter med irritabel tarm og spesielle sykdomsforløp eller nærmere definerte symptomer (ofte kalt ”alarmsymptomer”) til grundige undersøkelser for å utelukke annen sykdom. Men studier har også vist at utredning av pasienter med et godartet forløp og uten ”alarmsymptomer” ikke avdekker sykdom hyppigere enn i normalbefolkningen (3). Disse pasientene trenger ikke noen grundig somatisk utredning. Saken har også et helseøkonomisk aspekt – irritabel tarm-syndrom er hyppig (15 – 20 % av befolkningen) og helseressursene begrenset. Gode veiledende retningslinjer for utredning og behandling er utarbeidet av British Society of Gastroenterology (4).

”Sannheten” om at irritabel tarm-syndrom genererer store helseutgifter, er hentet fra store henvisningssykehus i utlandet. Egne upubliserte data fra Norge støtter uttalelser fra Storbritannia om at disse data ikke kan ekstrapoleres til hele populasjonen (5). Mange pasienter er fornøyd etter en konsultasjon og en begrenset utredning hos en lege som tar deres problem på alvor og tar seg tid til å forklare om ”funksjonelle” mageplager.

Anbefalte artikler