Tumorbiologiske markører i malignt melanom

Oddbjørn Straume Om forfatteren
Artikkel

I Norge er malignt melanom den hyppigste kreftform hos menn i alderen 30 – 54 år og kvinner i alderen 15 – 29 år. Insidensen er seksdoblet i løpet av de siste 30 år, selv om mye kan tyde på at antallet ikke-invasive melanomer in situ øker mer enn de invasive, trolig på bakgrunn av økende oppmerksomhet i befolkningen og dermed tidligere diagnostisering. Ultrafiolett lys fra solen er regnet som viktigste ytre årsak til utvikling av melanom. Tatt i betraktning de primære hudlesjonenes beskjedne størrelse ved diagnosetidspunktet er melanom blant de aller mest aggressive kreftsvulster. Mens den totale femårsoverlevelsen er rundt 80 %, er den rundt 20 % ved spredning. Behandlingen er kirurgi, mens metastasert melanom er regnet som nærmest resistent for kjemo- og stråleterapi.

Hovedmålet for denne studien har vært å identifisere tumorbiologiske markører assosiert med redusert overlevelse og sykdomsprogrediering, samt å identifisere viktige tumorbiologiske trinn i melanomutvikling. Spesielt er det forsket på tumorsuppressorgener assosiert med cellesyklusregulering (p16 og p53) samt regulatorer av tumorindusert angiogenese og lymfangiogenese. Studien baseres på en uselektert serie av pasienter fra Hordaland (N = 202) operert for nodulært melanom i perioden 1981 – 97.

Tre artikler omhandler angiogenese og melanomcellenes relasjon til karstrukturer. Det ble vist at innvekst av tumorceller i blodkar kan påvises i 15 % av svulstene og at dette relaterer til redusert overlevelse. Økt kartetthet (angiogenese) var også assosiert med redusert overlevelse. Seks sentrale regulatorer av angiogenese samt deres reseptorer ble analysert ved hjelp av immunohistokjemi, in situ-hybridisering og RT-PCR, og det viste seg at bFGF (basic fibroblast growth factor) var sterkest assosiert med økt kartetthet. Vaskulær fenotype, uttrykt ved ekspresjon av bFGF i endotelceller, var knyttet til bedre overlevelse og lavere frekvens av karinnvekst.

En artikkel omhandler tetthet av lymfekar rundt og inne i svulstene. Ved hjelp av dobbeltfarging med LYVE-1 (lymfemarkør) og Ki-67 (proliferasjonsmarkør) ble det påvist prolifererende intratumorale lymfekar. Økt tetthet av lymfekar i melanom var overraskende relatert til bedret overlevelse.

Tre artikler omhandler cellesyklusregulering. Tap av tumorcelleekspresjon av suppressorgenet p16 var relatert til økt celleproliferasjon (Ki-67) og redusert overlevelse, mens positiv p53-farging var relatert til bedret overlevelse. Metylering (inaktivering) av tumorsuppressorgener har vist seg å være et viktig steg i kreftutvikling, og vi fant at p16-promotoren var metylert i 19 % av tilfellene, mens mutasjoner ble funnet i kun 4 %. Metylering var assosiert til økt tumorcelleproliferasjon og redusert overlevelse. Én spesifikk polymorfisme i p16-genet var signifikant hyppigere blant melanompasientene sammenliknet med normalbefolkningen, men likevel var denne polymorfismen assosiert med mindre aggressive melanomer.

  • Avhandlingens tittel

  • Biological and prognostic markers in cutaneous malignant melanoma

  • Utgår fra

  • Avdeling for patologi

  • Gades Institutt

  • Disputas 28.6. 2002

  • Universitetet i Bergen

Anbefalte artikler