Nytt om navn

Stine Bjerkestrand, Lise B. Johannessen, May-Brith Mandt, Nina Husom, Thomas Iver Holter, Alf Næstvold, Asbjørn Flokkmann Om forfatterne

Fornøyde prismottakere på Legeforeningens landsstyremøte i Tromsø. Fra venstre: Dag Berild, Audun Myskja, Ola Jøsendal, Thor Edvardsen. Foto T. Sundar


Psykiater Sverre Varvin (f. 1949), Oslo, er tildelt Idunn-prisen 2002 for bokprosjektet Flukt og eksil . Traume, identitet og mestring. Prisen er Universitetsforlagets pris for fremragende fagformidling og er på 100 000 kroner.

Flukt og eksi l er et enestående prosjekt i Norge. Boken er et resultat av forfatteren og hans kollegers arbeid ved Psykososialt senter for flyktninger, og beskriver hva det vil si å leve i eksil, hvordan det er å ha flyktet, blitt forfulgt og fått status som uønsket i sitt eget land. Varvin forteller om hvilke psykologiske og sosiale prosesser flukt, eksil og emigrasjon innebærer, og han beskriver hvordan flyktninger som kommer til Norge takler overgangen fra tortur og forfølgelse i hjemlandet til det å skulle skape en ny tilværelse i et ukjent land.


Ole Mathis Hetta (f. 1946) er i statsråd utnevnt til fylkeslege i Rogaland. Han har vært fungerende fylkeslege i Rogaland fra 1. april 2002, etter at Geir Sverre Braut ble assisterende helsedirektør. Hetta har Master of public health og er spesialist i samfunnsmedisin. Han har et toårig lederutviklingsprogram i ledelse og helseadministrasjon fra Norges Handelshøyskole.

Fra 1992 har Hetta vært assisterende fylkeslege i Rogaland, inntil han ble kvalitetsrådgiver ved samme kontor i 1997. Han var konstituert fylkeslege i Rogaland i ett år i perioden 1999 – 2000.


29.5. 2002 døde Ivar Wexels Riser i sitt 93. år. Han var en nestor blant de allmennpraktiserende legene i Nes på Romerike, og etter et langt og rikt liv fikk han en verdig død i Nes bo- og servicesenter med sin sønn og kollega til stede.

Etter 49 år i sammenhengende allmennpraksis i samme kommune var han inkarnasjonen av en doktor, og eldre folk i bygda minnes ham som «min huslege». Han hadde den glede å virke i en tid da begrepet huslege var en realitet og en stor oppgave for dem som evnet å ta den på seg. Det var lenge før lørdagsfri og regulert arbeidstid var noe en lege kunne regne med, og også legens familie aksepterte at det måtte være slik.

Etter eksamen i 1936 hadde han sykehustjeneste ved Søndre Lands sykehus, men allerede i 1937 overtok han en privat praksis i Nes som han drev til 1986. Ved siden av dette var han tilsynslege ved alders- og sykehjem, skolelege og hadde spedbarnskontroll for Årnes krets.

Som sønn i en gammel bondeslekt som i flere generasjoner hadde sittet på Ullershov, kunne Riser fra første stund regne med stor tillit hos nesbuene, en tillit som han viste seg å være dem verdig. Stabilitet, tilgjengelighet og vennlighet var karakteristisk for Riser, og det er noe av det viktigste en allmennlege kan gi. Da han begynte sin praksis, var det dårlige og til dels manglende veier i store deler av bygda. Sykebesøkene kunne være tidkrevende og anstrengende, og god fysikk og en viss skiferdighet var nødvendig for å kunne fungere. Hans gode fysiske og psykiske helse var også en betingelse for å kunne holde på så lenge i et krevende yrke. Spesielt krevende var det under krigen da han ble alene etter at distriktslegen måtte flykte til Sverige.

Ved siden av å være pasientvennlig var Riser også en ualminnelig god kollega, og de yngre legene følte seg alltid godt mottatt og akseptert. Han var alltid støttende og oppmuntrende, og ingen følte seg liten i hans selskap. Som en meget sosial og vennesel person var det ham en glede å delta i de lokale etterutdanningskurs, hvor han var en trofast deltaker også etter at han sluttet i praksis. Han ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull i 1986 og var dekorert med Deltagermedaljen.

Riser hadde et harmonisk yrkesliv og familieliv. I 1936 giftet han seg med Reidun, og de fikk fire gutter. Senere har det kommet ti barnebarn og to oldebarn. Familien var hans største glede, og det var med stor sorg han opplevde at hustruen døde i 1987 og sønnen Jens i 2000.

Et godt forbilde for de allmennpraktiserende legene er til ende. Vi føler vemod og sorg over å ha mistet en god venn og kollega, men også glede over å ha vært blant hans venner.

Takk for alle gode minner.


Vår gode venn og kollega Peter Nyquist døde 7.5. 2002 etter kort tids sykdom, 63 år gammel. Med hans bortgang har vi mistet en sprudlende livskunstner, en dyktig lege og en kjær samarbeidspartner.

Peter Nyquist tok medisinsk embetseksamen i Bergen i 1963 og ble med det fjerde generasjon lege i sin slekt. Etter turnustjeneste ved Elverum sykehus og distrikstjeneste i Storelvdal gikk ferden nordover med Sjøforsvaret etterfulgt av nesten ti år som distriktslege i Lødingen. Årene der med ektefellen Randi ved sin side ble nok stående i et eget lys som spesielt gode og minnerike. Utfordringene var mange og ekstremt varierte med akuttmedisin på legevakt og fødestue til mer administrative oppgaver. Med videreutdanning i samfunnsmedisin i Göteborg og påfølgende arbeid i Helsedirektoratet ble Peter Nyquist en samfunnsmedisiner av det solide slaget med bred erfaring fra praktisk primærhelsetjeneste.

Som stadslege kom han til Ringerike kommune i 1976 med fokus på helserådsarbeid. Han ble nabokommunen Holes første distriktslege i 1983 og fikk der kombinere samfunns- og allmennmedisin igjen – for ham to sider av samme oppgave. Med ny kommunehelsetjenestelov i 1984 ble han kommunelege I, fortsatt i kombinasjonsstilling etter gammel modell, som han holdt frem til 1989 da han konsentrerte seg om sin privatpraksis, først i kontorfellesskapet Vik legesenter, senere i nye lokaler ved Hole medisinske senter – fortsatt med sin Randi som medarbeider. Samme år ble han regimentslege ved Ingeniørregimentet på Hvalsmoen frem til 1995.

Ved siden av alt dette var Peter Nyquist bedriftslege i mange år. Først ved Hønefoss hjelpefengsel, en videreføring av stadslegeembetet i samme kommune, senere ved Norpapp AS fra 1982 og ved Leiv Vidar AS fra 1990. Gjennom sin åpne og folkelige væremåte vant han alles tillit, og med sin direkte handlekraft vant han alles respekt.

Det var på kontoret, i den gode konsultasjonen med en av sine mange trofaste pasienter, han trivdes best. Der kunne han lyse av glede, alltid med et humoristisk glimt i øyet. Han var den gamle huslegen og den oppdaterte moderne allmennpraktiker i ett. Han hadde et lyst lynne og et enormt vitebegjær. Han tilegnet seg ny kunnskap som om han skulle leve evig, men levde samtidig livet sitt hver dag. En livsglad fargeklatt og et evig ungt menneske er gått bort.


Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler