Tiden sårer alle læger

Korrespondanser
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I den danske avisen Information hadde lege Knud Jacobsen 13.2. 2002 en kronikk med ovennevnte tittel. Ingressen var ”I dag lærer lægen kun at undersøge for sygdom – ikke at være læge.”

    Også i Danmark diskuteres forventningene til helsevesenet. Forventningsnivået er så høyt at det må bli frustrasjon og skuffelser. Mange utnytter frustrasjonen til egen fordel. Pasientorganisasjonene vokser i antall, og selv helt marginale lidelser utnyttes bevisst. Sterke ord som urett og urimelig nyttes i kampen. Også politikerne er under press. Er en pasient så heldig å bli fremvist i massemediene, åpnes muligheter for kostbar terapi, ofte mot faglige råd. De som skriker høyest, får mest og blir prioritert fremfor andre like syke. Den langsiktige prioritering lider – og det går utover alle.

    Vi trenger en diskusjon om hva vi kan vente av hverandre og oss selv. Som leger har vi forskjellige roller der vi må ta stilling til hva vi kan og vil. I dialog med pasientene må vi prøve å klarlegge forventningene. Vi har vitenskapelige hensyn om kunnskapsbasert medisin (evidence based medicine). I utgangspunktet en vakker tanke, der det ikke alltid blir tatt hensyn til den menneskelige dimensjon som alltid er til stede i ethvert forhold. Dette forplikter, for vi kan ikke komme vekk fra pasienten og egne forventninger.

    Vi kan profesjonalisere vår håndtering av dialogen – møtet. Dette må stadig fremheves i utdanningen og i den faglige og politiske debatten. Dette er på vei inn i undervisningen, men det er langt før det er internalisert i kunnskap og væremåte. Vi er stort sett opplært ut fra modellen at pasienten har en sykdom, og at etter vellykket diagnose og terapi blir pasienten et menneske uten sykdom. Det er en naturlig konsekvens av at vi behandler legevitenskapen som en del av naturvitenskapen.

    Vi må heller ta utgangspunkt i møtet mellom pasient og lege, prøve å forstå dynamikken i møtet mellom mennesker med de rollene vi har hver for oss. I stedet for et mismøte kan det styrke evnen til å mestre utfordringer og leve sitt liv. Vi må ned fra elfenbenstårnet der vi forventes å frelse pasientene. Går vi inn i rollen som frelser, kan vi lett ende som en synkende Peter som trodde han kunne gå på vannet. Kanskje er det det vi ser hos mange utbrente leger som blir førtidspensjonert. Vi betegner dem som utbrente etter at de i mange år har kjempet for å være gode leger for sine pasienter – og prøvd å makte det umulige.

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media