Spesialisttjenester ved funksjonelle lidelser

Håkon Lie Om forfatteren

Tidsskriftet hadde nylig en temaserie om funksjonelle lidelser. Holtedahl (1) og Haugli & Finset (2) advarer i sine artikler mot ”en fruktesløs vandring mellom spesialister og behandlere” i utredningen av disse pasientene. Derom hersker det vel stor enighet.

Men diagnostikken ved disse tilstandene kan være vanskelig, og det vil utvilsomt kunne være behov for assistanse fra annenlinjetjenesten i dette arbeidet. Som når legen står overfor en pasient med plager man ikke umiddelbart finner en veldefinert somatisk årsak til, og der mulige bakenforliggende psykososiale opplevelser og konflikter er skjult. Dette utelukker ikke at plagene kan ha en overveiende somatisk årsak som legen ikke har klart å diagnostisere. Eller det kan dreie seg om en funksjonell lidelse uten diagnostiserbar organsykdom, hvilket ofte vil være en eksklusjonsdiagnose. Eller et tredje alternativ – som vi ikke sjelden møter blant pasienter med muskel- og skjelettlidelser – et blandingsbilde. Vi finner affeksjon av en vevsstruktur, men symptompresentasjonen skyter over mål i forhold til den funksjonsnedsettelsen vi finner ved våre funksjonsundersøkelser.

I vår usikkerhet vil vi ofte sende alle disse pasientene til behandling ”først”, hos fysioterapeut eller kiropraktor, for å se om det hjelper. Når vi da får pasientene tilbake i uforandret tilstand etter 12 behandlinger, da er det vi, doktorene, som har skyld i det. Det er vi som har ordinert en behandling. Vi har tatt pasientens plager på alvor og signalisert at det her nok foreligger en reell lidelse i muskel- og skjelettsystemet. Da må vi finne på en ny behandling siden den første ikke hjalp. Og slik kan vi fortsette. Om pasienten da til slutt blir henvist til spesialist som antyder at det her kan være visse medvirkende psykososiale faktorer, kan nok det bli vanskelig å forholde seg til for både pasient og primærlege. Primærlegen kan føle seg ”påtvunget en annen tro”.

Derfor bør spesialisten kobles inn straks man føler at det er diskrepans mellom pasientens og legens oppfatning av årsaken til plagene og de praktiske konsekvenser av dem, før hensiktsløs behandling blir brukt mot doktoren. Det er her spesialistene kan gjøre mest nytte for seg. Primærlegen må utarbeide en problemrettet henvisning til spesialisten med spørsmål om hva som er hva hos denne pasienten, og spesialisten bør gi en differensiert vurdering tilbake med en vekting av ulike faktorers betydning som årsak til pasientens plager. En slik vurdering kan være et nyttig utgangspunkt for den videre terapeutiske prosess.

1

Holtedahl R. Den somatiserende pasient i det moderne samfunn Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 1130 – 2.

2

Haugli L, Finset A. Lege-pasient-forholdet ved funksjonelle lidelser Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 1123 – 5.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler