Normalfordelingen – livets lov?

Odd H. Lien Om forfatteren
Artikkel

Midt i 1960-årene holdt direktør i Rikstrygdeverket Finn Alexander et tankevekkende foredrag på et møte for bl.a. formennene i de tidligere fylkesnemndene for uføresaker. Under foredraget kom han inn på trygdemisbruk. Han sa at ifølge normalfordelingskurven (gausskurven), ville det alltid være 5 – 7 % som misbrukte trygdeordningene, og det ville ikke være mulig å hindre dette, uansett hvor store ressurser som ble satt inn for å stoppe det. På den annen side ville det også være 5 – 7 % som ikke fikk fra trygden det de hadde krav på.

I aviser og på TV dukker det stadig opp reportasjer om blant annet helsekøer, mangel på helsepersonell, feilbehandling og aktiv dødshjelp. Helsedirektør Evang innså i 1960-årene etter hvert at de medisinske muligheter utviklet seg så raskt og ville bli så ressurskrevende og dyre at det snart ville bli vanskelig for alle å få den behandling som var mulig. Og hvem skulle da bestemme over hvem som ikke skulle få behandling: Stortinget? Regjeringen? Fylkeskommunen? Helsedirektøren? Legene? Også hans etterfølger, Torbjørn Mork, var inne på det samme på et fylkeslegemøte i 1970-årene.

Fortsatt venter syke på sykehusbehandling. Pleietrengende eldre mennsker blir liggende hjemme, da det ikke er nok sykehjemsplasser. Hjemmesykepleien i de fleste kommuner er overarbeidet og greier ikke å fungere som den skal. Det synes derfor som om Alexanders normalfordelingsresonnement gjelder innen helsetjenesten generelt. Man må kanskje forvente at det er en 5 – 7 % risiko for at et behandlingsresultat ikke blir helt perfekt, selv om behandlingen er skjedd ”lege artis”. Kanskje må vi akseptere som normalt at helsepersonell i sitt arbeid ikke kan unngå en viss feilprosent og at det ikke kan skaffes nok bevilgninger og tilbud til å dekke alles behov for medisinsk behandling og pleie.

Min konklusjon blir at i lang tid vil 5 – 7 % av pasientene ikke få den behandling og pleie som de har behov for! På den annen side vil 5 – 7 % være prioritert, bl.a. fordi noen har midler til behandling ved private helseinstitusjoner.

Anbefalte artikler