Sprikende syn på endringer i Legeforeningen

Tom Sundar Om forfatteren
Artikkel

Yngve Mikkelsen, leder i Yngre legers forening (Ylf), hadde ønsket seg en mer provoserende rapport fra organisasjonsutvalget.

Vil ha to foreninger

– Utvalget burde ha drøftet og utdypet foreningens visjoner og mål, og skissert alternative strategier og modeller for å oppfylle disse. Jeg synes rapporten er for lite konkret.

– Hvilke forandringer ønsker Ylf?

– Legeforeningen står overfor en rekke utfordringer som gir en pekepinn på hvilken retning organisasjonsutviklingen bør gå i. Eksempler på dette er turnussystemet som er sprengt, spesialistutdanningen som universiteter og andre aktører ønsker å regionalisere og ikke minst foretaksreformen. Ylf frykter at Legeforeningen skal bli altfor sentralstyrt og topptung mens det lokale tillitsvalgtapparatet smuldrer opp. For å unngå en slik utvikling, vil vi styrke foreningens profil som fagforening og forhandlingsorganisasjon, sier Yngve Mikkelsen.

Løsningen som han skisserer, innebærer å styrke og rendyrke fagforeningsrollen, eventuelt skille den helt fra foreningens faglige virksomhet knyttet til forvaltningen av spesialistutdanningen. I så fall vil det bety en oppsplitting i én forhandlingsorganisasjon og én faglig forening.

– Dagens ansvarsfordeling mellom presidenten som den politiske lederen og generalsekretæren som den administrative, er en todelt ledelsesmodell som i praksis kan være byråkratisk og uhensiktsmessig. Ylf ønsker en tydeligere ledelse med en president som har administrativ støtte fra en kontorsjef, altså en modell for enhetlig ledelse sentralt i Legeforeningen.

Vil ha én forening

Kjell Maartmann-Moe, leder i Alment praktiserende lægers forening (Aplf), mener et skarpt skille mellom fagforeningspolitikk og faglig virksomhet vil være kunstig. Han er mer opptatt av at Legeforeningen skal virke samlende på norske leger.

– Jeg har til gode å høre gode argumenter for et skarpt skille. Fag- og fagforeningsmiljøene er avhengige av hverandre. Kunsten er å samarbeide og bygge opp gjensidig tillit slik at miljøene ikke overstyrer hverandre, men i stedet opptrer med sensitivitet overfor hverandres behov og signaler, sier Maartmann-Moe.

Aplf-lederen mener at organisasjonsutvalget har levert et godt grunnlag for å diskutere fremtidige endringer: – Rapporten tar opp de mange mulighetene uten å binde oss, og det er nettopp det som trengs i denne fasen.

– Hvilke forandringer vil Aplf ha?

– I Aplf er det overlapping mellom faglig og fagpolitisk virksomhet, og dette må etter vår mening også sikres i en fremtidig struktur. Yrkesforeningen skal drive med både fagforeningsarbeid og fagutvikling. Medlemskapet i yrkesforeningen omfatter begge deler. Vi er ikke fremmed for at antall yrkesforeninger kan justeres ned, og mener det er naturlig å sondere mulighetene for økt samarbeid mellom yrkesforeningene og fagmiljøene som er knyttet til allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin. De kan tenkes å danne en plattform for en ny, slagkraftig primærmedisinsk yrkesforening, sier Maartmann-Moe.

Han tar også til orde for et todelt kontingentsystem der medlemmene betaler en sen-tralt fastsatt kontingentdel til hovedforeningen og en annen kontingentdel til yrkesforeningen man tilhører.

– Dette vil gi et mer fleksibelt system. Det er ingen fornuftig grunn til at yrkesforeningene skal blokkere hverandres aktivitet via økonomiske føringer fastsatt av landsstyret og dermed legge foreningen åpen for alternativ finansiering.

Forandre for å forenkle

– Det hører ikke til organisasjonsutvalgets mandat å drøfte Legeforeningens visjoner og mål. Vi må legge den eksisterende formålsparagrafen sammen med prinsipp- og arbeidsprogrammet til grunn for vårt arbeid, sier Hans-Petter Næss, leder for Norsk kirurgisk forening og medlem av organisasjonsutvalget.

Han er opptatt av å få frem hovedlinjene i debatten før man begir seg ut på dypt vann og drøfter konkrete endringer.

– Vi har drøftet generelle tiltak for å få en fleksibel og robust organisasjon som er i stand til å tåle fremtidige reformer i helsevesenet. Ingen fasitsvar er gitt, men det er klart at fremtidens tillitsvalgtapparat må matche foretakssystemet. Siden foretakene ikke respekterer fylkesgrensene, er det behov for et regionalt organisasjonsledd. Ingen konkrete anbefalinger er gitt annet enn at forandringer må komme i form av forenklinger, sier Hans-Petter Næss.

For ti år siden var han som Ylf-leder vitne til en organisasjonsdebatt som førte til at yrkesforeningene ble etablert som Legeforeningens politiske maktsøyler.

– Hva er den største forskjellen på debatten nå og da?

– Utgangspunktet den gangen var behovet for å styrke fagforeningsprofilen. Det endte med dagens organisasjonsmodell, der legenes tilhørighet i stor grad er forankret i yrkesforeningene. De siste årene har spesialforeningene kommet i bakgrunnen av fylkesavdelingene og yrkesforeningene, noe som har ført til et sterkere ønske om å vektlegge fagets betydning. Den viktigste forskjellen er likevel at dagens organisasjonsdebatt er utløst av en ekstern faktor, nemlig sykehusreformen.

Anbefalte artikler