Østerberg og forståelsesformene
Forståelse er innsikt i saksforhold, dvs. hvordan noe forholder seg til noe annet, et værende til et annet værende. Et værende er alt som er avgrenset fra noe annet. Dette er Østerbergs utgangspunkt for å reflektere over forskjellige former for forståelse. Her blir det bare plass til en summarisk gjennomgang og noen korte refleksjoner.
Utvendighet . Det handler om værender som er uavhengige av hverandre, hvert værende forblir hva det er uansett hvordan det eller de andre forholder seg. Perlene i et perlekjede er ett eksempel. Snoren er et utvendig bånd mellom de enkelte, uavhengige perlene. Leveren påvirkes ikke av hva vi vet eller ikke vet om hvordan den fungerer. Vi kan godt beskrive hvert øyeeple som uavhengig av det andre, med øyehulene som utvendige hylstre og med nerver, kar og muskler som utvendige bånd. Tilfeldige forhold kan også sies å være utvendige. Et empirisk forhold, dvs. forholdet mellom en som erfarer eller observerer og det som blir observert, er utvendig. Det inkluderer dermed det meste som gjøres av tellinger og målinger og all klinisk undersøkelse som bestreber seg på å være objektiv.
Identitet . Hvert ledd i et utvendig forhold er identisk med seg selv, for eksempel det enkelte øyeeple. Regelmessighet kan innebære at noe identisk inntreffer, det regelmessige er altså forskjellig fra det tilfeldige på samme måte som identitet er forskjellig fra utvendighet. I et hypotetisk-deduktivt resonnement må man først tenke seg en sammenheng, så observere empirisk og dermed utvendig, og til sist stille opp en regel basert på observasjonene – det handler altså om både identiske og utvendige forhold. Anatomisk observasjon kan godt ha ledet til en hypotese om at nervefibrene til musklene med feste på øyeeplene kan formidle øyebevegelser. Gjentatt stimulering av nervefibrer i en dyremodell kan ha vært et fornuftig eksperiment. Med samme respons hver gang har en nevrofysiologisk regel kunnet avledes. Verden forstås bedre jo mer regelmessig den fremtrer, så en slik modell blir lett et forbilde på rasjonalitet . Kausalitet er underforstått, om enn alltid vanskelig å bevise. Denne typen rasjonalitet er det mye av i medisinen.
Innvendighet . Her dreier det seg om forholdet mellom to værender som er det de er gjennom det andre. De utgjør til sammen en enhet og er ikke identiske med seg selv. Delene må forstås ved hverandre og ved helheten, og helheten må forstås ved delene. Virkeligheten må forstås i all sin fylde, hvilket er vanskelig når man baserer seg på eksperimentering og sansing. I lys av denne forståelsen blir beskrivelsen av det utvendige alltid bare delvis, og dermed usikker kunnskap. Leger møter ofte pasienter som kroppslig gir uttrykk for en sinnstilstand. Slike kroppslige tegn uttrykker et indre forhold, og må forstås som det hvis legen skal kunne hjelpe. En lege som vil stimulere pasienter til livsstilsendringer, trenger også denne typen forståelse.
Dersom man gjør en overskridende erfaring, har man gått utover det regelmessige, og man har da et indre forhold til det man erfarer. Det må gjelde både i forskning og i klinisk praksis. Den n+1’te pasient vil alltid være forskjellig fra de n foregående. I medisinen er det daglig muligheter for overskridende forståelse. Det er derfor åpne spørsmål er så viktige i en sykehistorie. ”Fortell mer,” som Eli Berg sier (4). Dette er ikke det samme som å oppleve et mirakel. Det er en tilfeldighet med et utvendig forhold mellom den som erfarer og det erfarte.