Vedlikeholdsbehandling, kvoter og regelverk
Langtidsforskrivning av avhengighetsskapende medikament blir av og til omtalt som ”å gi kvote”. Ordningen stammer fra Karl Evangs tid som helsedirektør (4) og ble opprettet i 1950-årene. Det var på den tiden bekymring for et økende antall meldinger om misbruk av legeforordnede medikamenter. En gjennomgang av forskrivningene viste at seks leger forskrev 2,4 % av all morfin i landet, hvilket var omtrent like mye som den samlede forskrivning fra alle leger og sykehus i for eksempel Bergen. 20 leger var på landsbasis kjent som storforskrivere, og kontroll av apotekenes rusgiftprotokoller viste at hovedmengden gikk til ”eufomane som er kjent av Helsedirektoratet” (5). Det ble derfor innført anledning til å påtale legers forskrivning og en mulighet til å begrense deres forskrivningsrett. Problemet, avhengighet av et legemiddel, ble likevel oppfattet som et medisinsk problem som helsevesenet skulle løse (4). Dersom en morfinist til tross for flere behandlingsforsøk ikke klarte å holde seg fra tilbakefall, kunne han eller hun bli tildelt en fast mengde morfinstoff – ”kvote”. De offentlige legene fikk oppgaven.
Denne ordningen ble avviklet i slutten av 1960-årene fordi leger opplevde betydelig press for økt kvote, salg av medikamentet og uheldig miljødanning rundt enkelte av pasientene (6). En økende behandlingsmessig optimisme førte i tillegg til at ”kvotebehandling” ble ansett som dårlig praksis. Det var å ”gi opp pasienten”. ”Kampen mot narkotika” kom på dagsordenen, og Helsedirektoratet (nåværende Statens helsetilsyn) innførte særbestemmelser for metadon i utleveringsforskriftene tilknyttet legemiddelloven. ”Kvoter” skulle ikke gis, og metadon skulle bare kunne brukes til smerteformål og kun forskrives i sykehus. Ordningen med tildeling av kvoter ble derfor avviklet i 1970-årene.
Begrepet ”kvote” har imidlertid også hatt en annen betydning. Ryggraden i behandling av misbrukere var lenge avvenning og kontroll sammen med behandling av de vansker pasienten ellers måtte ha. Pasienter med alvorlige misbruksproblemer kunne bli registrert hos fylkeslegene. De registrerte fikk utpekt én lege for all forskrivning. Listen ble distribuert til leger og apotek. Listen til legene skulle forhindre legeshopping – rundgang fra lege til lege for å få forskrevet fra flere kilder. Listen til apotekene skulle sikre at pasientene bare fikk utlevert legemidlene fra ett utpekt apotek. Meningen var imidlertid ikke at pasienten skulle få forskrevet noen ”kvote”. Pasienten skulle få en forsvarlig legeoppfølging, og ordningen skulle forhindre ”uhensiktsmessige legekontakter” (6). Dybwad og medarbeidere (7) undersøkte hvorledes forskrivningspraksisen var for B-preparater i to norske fylker i første halvdel av 1990-årene.
Registreringsordningen ble avviklet i 2001. Begrunnelsen var at ordningen var kostbar og at den ikke fungerte i praksis. Man antok dessuten at behovet ville bli redusert på grunn av fastlegeordningen (opplyst ved henvendelse til Helsetilsynet).