Problemer med beviskraft
Kriteriene for at en sykdom skal kunne tilskrives en bakterie, var allerede etablert: At bakterien alltid må være til stede, at den må kunne dyrkes på kunstige medier, og at den må kunne podes med tilsvarende sykdom som følge. Armauer Hansen kunne ikke tilfredsstille noen av disse tre kriteriene. Allerede Danielssen hadde forsøkt å overføre mulig smittestoff til en rekke ulike forsøksdyr, uten å lykkes. Heller ikke lyktes man i forsøk med overføring til Danielssen selv, til medarbeidere eller til pasienter med andre sykdommer (1).
Også Armauer Hansen gjennomførte en rekke negative forsøk på forsøksdyr (6). Etter korrespondanse med Koch bestemte han seg for å inokulere leprøst vev fra en pasient med leprotamøs lepra (den ondartede sykdomsformen) til en pasient med tuberkuloid lepra (den godartede sykdomsformen) for å undersøke om det var mulig å fremkalle lepromatøse manifestasjoner, men med negativt resultat.
Dette førte til rettssak mot Armauer Hansen, på tross av massiv støtte blant norske kolleger. Både stadsfysikus i Bergen og medisinaldirektøren frarådet rettssak. Den pågående konflikten med Neisser har uten tvil bidratt til en slik støtte. Likevel ble Armauer Hansen fradømt sin bistilling som sykehuslege. Han beholdt likevel sin stilling som overlege for den spedalske sykdom, en stilling han hadde hatt siden 1875.
Høyesterettsdommer K. Blom (1916 – 96) gav ved 100-årsjubileet for oppdagelsen i 1973 en interessant gjennomgang av dommen. Blom konkluderte med at Armauer Hansen var skyldig etter tiltalen, både i henhold til den tids og vår tids lovverk. På den annen side betvilte Blom at forsøket ville representert noe lovbrudd dersom samtykke var blitt innhentet på forhånd (9). Hvorvidt en medisinsk-etisk vurdering ville gi den samme konklusjon, er vel noe mer usikkert.
Til tross for at Armauer Hansen ikke kunne tilfredsstille noen av de tre nevnte kriteriene, fikk han gjennomslag for at basillen representerte sykdommens etiologiske agens. Man kan i dag undres over hvordan dette var mulig. De epidemiologiske indisier, sammen med den vitenskapelig retorikk Armauer Hansen gav sin oppdagelse, overbeviste muligens forskerne. I en artikkel på tysk i 1880 (10) fastslo han eklatant at han var oppdageren av leprabasillen, og han fikk etter hvert også æren for oppdagelsen. Først i 1890-årene påviste Armauer Hansen at leprabasiller også var til stede i den tuberkuloide sykdomsformen (11). Dyremodeller for lepra fikk man i 1970-årene med beltedyret (Armadillo), og dyrking ble mulig så sent som i 1980-årene, da det lyktes å få Mycobacterium leprae til å vokse i et medium fremstilt fra norsk myrmose (Sphagnum) (12), der mykobakterier også er påvist (13, 14).