Anestesien kommer til Norge

De første forsøk med eter i Norge

4. mars 1847 ble eter for første gang forsøkt ved Rikshospitalet. Som en fortsettelse på Randers’ beretning, er det skrevet to sider om hvordan eter ble tatt i bruk, og hvilke erfaringer man hadde med de første forsøkene ved Rikshospitalet. I artikkelen i Norsk Magazin for Lægevidenskaben heter det: ”Paa Rigshospitalets chirurgiske Afdeling ere kun 3 Forsøg med Indaanding af Ætherdampe blevne anstillede, det Ist den 4de Marts paa en sund Mandsperson, det 2det den 20de s.M paa en Mand, lidende af Hernia ingvin.incarc. Det 3die paa 17 Aars gammel dreng, hos hvem den venstre Mellemfingers sidste Phalanx exarticuleredes. Apparatet bestod af en stor, fladbundet Retort, i hvilken en Glastragt og et bøiet Glasrør, forent med et elastisk Rør med mundstykke, vare indsatte. Under Inspirationen comprimeredes Næsen, under Exspirationen ophørte Compressionen.” Den foreløpige konklusjonen på erfaringene var: ”Efterat man havde erfaret den stærke Indvirkning paa det sunde Individ, vovede man ikke at anvende dette Middel ved andre Operationer, f. Ex. en Laaramputation, paa Grund af Individets svækkede Tilstand, og derfor indskrænkede man Anvendelsen til de nævnte Tilfælde, i hvilke ingen Resico syntes at være forbunden med samme.”

Den samme artikkelen beskriver også det første forsøket med eteranestesi på fødende pasienter. Frans Christian Faye (1806 – 90) ble professor ved Universitetet i Christiania og var den fjerde som tok doktorgrad ved det medisinske fakultet. Faye som var blitt overlege ved Christiania Fødselsstiftelse, var blitt kjent med James Y. Simpson (1811 – 70) på en av sine reiser i Europa. Simpson regnes som en av anestesiens store pionerer og er spesielt kjent for at han gav dronning Victoria kloroformanestesi ved flere av hennes fødsler. Faye hadde mottatt en beretning fra ham om bruken av eter ved fødsel. Allerede i begynnelsen av april i 1847 valgte Faye å ta i bruk denne teknikken: ”Den Fødende var en ung, meget utaalmodig og uregjerlig Kone . . . Da Hovedet begyndte at utvide de bløde Fødselsdele, der danne Bækkenets Bund, begyndtes Indaandingen . . . men efter omtrent 20 Minuters Indaanding faldt hun i en halv comatøs Tilstand, Skrigene dæmpedes og forandredes til en Slags Grynten og Hovedet skar ud, uden at hun følte synderlig Smerte.”

Eter- og senere kloroforminhalasjon ble raskt tatt i bruk ved andre sykehus enn Rikshospitalet. Metoden ble også tatt i bruk i praksis utenfor sykehus, naturlig nok ettersom mange kirurgiske operasjoner fortsatt ble foretatt utenfor sykehus. Imidlertid var bruken fremdeles preget og bestemt av enkelte legers entusiasme. Det tok noe tid før det medisinske miljøet og de fleste kirurgene hadde akseptert teknikken. I diskusjoner ble det blant annet hevdet at disse midlene burde reserveres til de store og alvorlige operasjonene. Farene ved å anvende eter ble trukket frem. De første anestesirelaterte dødsfall ble registrert og rapportert (8). Det utviklet seg raskt skarpe faglige diskusjoner for og imot henholdsvis eter og kloroform.

Hvor stor bruken av eter var i Norge de første årene, er vanskelig å si. På Rikshospitalet ble det i første halvdel av 1847 utført ytterligere to operasjoner med eter. Ifølge årsstatistikkene fra Rikshospitalet økte antall operasjoner ved kirurgisk avdeling fra 36 i 1846 til 53 i 1847, antall øyeoperasjoner steg for samme periode fra 13 til 27. Selv om noen pasienter også ble operert utenfor sykehusene, var nok erfaringen med eter beskjeden. Men det eksisterer også beretninger som viser at teknikken ikke hadde slått helt igjennom. Blant annet finnes det flere rapporter om operasjoner utført etter 1847, både på barn og voksne, der det ikke blir brukt noen form for bedøvelse.

Innføringen i 1870 av Joseph Listers (1827 – 1912) aseptiske prinsipper ved operasjoner sammen med introduksjonen av anestesien forandret hverdagen for kirurgien totalt. Fra å være en begrenset aktivitet forbundet med store lidelser, ble kirurgien på kort tid også i Norge en ”moderne” behandlingsform med store muligheter.