Å kjenne dypet i seg selv – en personlig utfordring
Gjennom et kaldt vintersemester avdekker jeg lag for lag, søker struktur og tilhørighet, skisserer opprinnelse og sammenheng i en forlatt bolig. Nysgjerrig på naturens reisverk, fylles jeg av undring. Av jord er du kommet, til jord skal du bli. En vandring fra barnesinnets selvfølgelighet gjennom tro og tvil. Dødens uforutsigbare grep er ikke lengre unna enn at en medstudent i gruppen vår får Hodgkins lymfom. Hun nekter å bukke under for ”bulky disease”, kjemper en tapper stafett mellom cellegift, strålebehandling og anatomisal. Akt for akt avdekkes likets anatomiske lag. Samtidig forsvinner langsomt vår venninnes hår. Med vinterens hvite teppe trukket for, står vi på Dødens scene i det som oppleves som livets paradokse skuespill.
Preparering av lik er for de fleste studenter deres første møte med døden, og kan fremkalle sterke reaksjoner (11). Å bearbeide reaksjonene er viktig for å lette på tanker og følelser som oppstår (12). Som man følelsesmessig unnfanges av førsteinntrykk, bringes man i møte med døden nær sin egen eksistens (fig 1).
Søren Kierkegaard sier: ”Mennesket er en syntese av det sjelelige og det legemlige. Men en syntese er utenkelig når de to ikke forenes i et tredje. Dette tredje er ånden” (13). Kierkegaard beskriver ånden som en fiendtlig makt på den ene siden, ettersom den alltid forstyrrer det bestående forholdet mellom sjel og legeme. På den andre siden er ånden en vennlig makt som nettopp søker å konstituere dette forholdet. For Kierkegaard uttrykker menneskets forhold til denne tvetydige makten seg i angst. ”Angsten kan sammenlignes med svimmelhet. Den som skuer med øyet ned i et svelgende dyp, blir svimmel. Men hva er grunnen til denne svimmelheten, det er like mye øyet selv som selve avgrunnen, for hvis en ikke hadde stirret ned i avgrunnen (13).”
Å oppdage sitt eget indre kan virke skremmende, for noen nesten angstutløsende. Man kan bevisst stenge alle negative følelser og opplevelser ute. De negative følelsene har da heller ikke egenverdi i seg selv. De kan likevel ha en instrumentell verdi som mer eller mindre bevisst ”herding”. Men det er stort sett når vi ser tilbake at vi kan registrere den positive verdien av slike følelser (14). Å kikke ned i dypet av sin egen kjeller, sin egen ubevissthet, rommer et fundament; et kjerneselv, vårt egentlige selv, et skjult potensial og et indre kart og kompass som de fleste strever med å finne og realisere i sine liv (15). Man konfronteres i studiet med eksistensielle spørsmål som kan utvikle kunnskapen om ens eget selv, og i videre betraktning nyttes som klinisk kompetanse. I tillegg til statistiske og kliniske betraktninger, kan man føre en tredje og personlig dimensjon inn i møtet med pasienten (16).