Antraks og beredskapsrutiner ved Ullevål universitetssykehus

Bjørg Marit Andersen Om forfatteren
Artikkel

Biologisk sabotasje i USA høsten 2001 har medført gjennomgang av beredskapsrutiner ved sykehus. Etter forespørsel ble Ullevål universitetssykehus’ rutiner lagt ut på Internett (1, 2). Scenarier for miltbrann eller liknende biologisk agens omfattet kjent eller mistenkt agens før innleggelse og tilfeldig funn av antraks på flersengsrom etter innleggelse. Sykehuset har få ensengsrom og mange flersengsrom, og intensivenheten er et åpent flersengsrom.

Kortversjonen av våre rutiner ved tilfeldig oppdaget pasient med antraks i firesengsrom er følgende: Personalet iverksetter tiltak som håndvask og desinfeksjon (ti sporer er nok for å lage hudantraks dersom sporene kommer i sår). Deretter benyttes rutiner for meticillinresistente Staphylococcus aureus (MRSA), det vil si munnbind, smittefrakk og hansker, før videre stell og tiltak overfor pasient og medpasienter på samme rom. Alle involverte registreres og informeres, og avdelingen stenges for nyinntak.

Pasienten luft- og kontaktsmitteisoleres ved infeksjonsmedisinsk avdeling (som ved MRSA-smitte), og medpasienter på samme rom isoleres separat. Antibakteriell behandling fjerner bakterien (men ikke sporer) hos pasienten i løpet av ett døgn. Ved overføring gjennomføres tiltak som hindrer spredning av sporer (som etterlatt under gunstige forhold lever i 100 år).

Prøver fra nese, hals og hender tas av medpasienter og eksponerte personer, og smittevask gjennomføres med full barriere (1). Eksponerte personer tar på en frakk over klærne og skoovertrekk og går direkte til anvist garderobe for avkledning (unngå reaerolisering) før dusj og skifte til nytt tøy. Personell arbeider videre ved avdelingen, men ikke andre steder (som ved MRSA-smitte). Ved positivt funn fra hals-, nese- eller håndprøve blir behandling, eventuell vaksinasjon, startet, og personen går ut av jobb. For øvrig sjekker man at ambulansepersonell, mottak, portør, primærkontakter osv. følges opp.

En antrakspasient i Norge kan ha vært eksponert for bioterrorisme. Et fåtall slike tilfeller er beskrevet på verdensbasis og krever helt egne tiltak (3). Dersom vedkommende har fått antraks på eget tøy og bagasje, vil dette måtte følge med til pasientrommet. Reaerolisering kan være en risiko både fra pasient, medbrakt tøy og bagasje. I USA fikk sju personer trolig lungeantraks av det samme brev på to postkontor (4).

De ”standard tiltak” som Iversen & Aavitsland påberoper seg (5) medfører at antrakspasienten behandles på flersengsrommet med bruk av hansker ved kontakt med biologisk materiale og stellefrakk ved stell og for øvrig ingen tiltak. Jeg tror ikke Iversen & Aavitslands antraksrutiner er godt gjennomtenkt. Om de påberoper seg andre med stor ekspertise, er erfaringen begrenset når det gjelder biologisk sabotasje. Naturlig forekommende antraks var tidligere isolasjonspliktig sykdom (2, 3).

Anbefalte artikler