Yngve, ikke bare for de yngre

Tom Sundar Om forfatteren
Artikkel

Ylf-Yngve kan mer enn å håndtere anestesinåler og fagforeningssaker. På fritiden er han dataentusiast, en egenskap som kommer godt med når han flytter inn i nytt kontor i Legenes hus. Foto T. Sundar

– Jeg er ingen kuppmaker, avviser han med lavmælt stemme, men med fast blikk.

Like fullt er det et ubestridelig faktum at Yngve Mikkelsen går inn i ledervervene uten å ha fartstid verken fra sentralstyret eller styret i Yngre legers forening (Ylf).

Brobygger

Han har permisjon fra stillingen som assistentlege ved anestesiavdelingen ved Ullevål universitetssykehus. De kommende to årene er det Ylf-kontoret i Legenes hus som er hans arbeidsplass. Han har også vært Legeforeningens hovedtillitsvalgt for underordnede leger, en oppgave han overtok i januar 2000. Siden det den gangen ikke var noen som ville være hovedtillitsvalgt for de overordnede legene, ble det til at assistentlege Mikkelsen også representerte overlegene. Slik var situasjonen inntil Kåre Løvstakken sørget for at overlegene igjen fikk sin egen hovedtillitsvalgt høsten 2001.

I fjor vår ble Yngve Mikkelsen pekt ut som en mulig etterfølger etter Bente Kristin Johansen i vervet som Ylf-leder, og i november ble han valgt på yrkesforeningens årsmøte i Oslo. En måned tidligere hadde Legeforeningens landsstyremøte i Sandefjord gitt ham tillit som foreningens nye visepresident og samtidig valgt ham til nytt sentralstyremedlem.

– Et minikupp, må vi i det minste kunne kalle dette?

– La meg si det slik; min ambisjon er å være en brobygger i Legeforeningen. Jeg vil bidra til å få i gang konstruktive debatter og forandringer. Jeg er ikke en fyr som har alle fasitsvarene, men jeg liker meg der hvor tingene skjer. Det viktigste for meg i så henseende var å bli valgt inn i sentralstyret.

– Er det helt uproblematisk å kombinere vervene som visepresident og leder av en yrkesforening?

– Det er nok potensielle konflikter forbundet med å ha to sentrale verv samtidig. Dette kan bare løses ved å være seg bevisst hvilke roller man har i forskjellige situasjoner.

Først i Ungarn

Yngve Mikkelsen vokste opp på Gjøvik og i Asker, men etter ungdomsskolen gikk flyttelasset til England. Med en far som jobbet innen shipping, var utenlandsopphold en naturlig del av familietilværelsen. I London gikk han på en amerikansk videregående skole. Men da han senere ville studere medisin, møtte han stengte dører ved engelske universiteter, fordi han hadde amerikansk eksamen. Heller ikke i Norge kom han inn på medisinstudiet med eksamen fra utlandet. Selv ikke på utenlandskvoten, der en håndfull studieplasser var forbeholdt søkere fra utviklingsland.

Slik var virkeligheten i 1980-årene, lenge før EØS-reglene åpnet for mer universitetssamarbeid og studentutveksling i Europa. Men unge Mikkelsen var fast bestemt på å bli lege, og søkte seg til universiteter i flere andre land. I 1985 takket han ja til en studieplass i Ungarn, og ble den første nordmannen som utdannet seg til lege i det tidligere østblokklandet. I flere år var han den eneste norske medisinstudenten i PeCs, en by i det sørlige Ungarn, på størrelse med Bergen.

– Studentmiljøet var internasjonalt, og lærerne foreleste på engelsk. Både undervisning og forskning holdt høy standard, men sammenliknet med norske forhold, var en del av det medisinske utstyret avleggs, sier Yngve Mikkelsen. Han nevner blant annet prosedyrene for blodtapping og intravenøs infusjon, som studentene lærte seg ved bruk av stålsprøyter og flerbrukskanyler. Det var i de første årene, før man fikk tilgang på engangsutstyr.

– Men, understreker han, – det var aldri snakk om primitive forhold. Både kunnskapsnivået og kvaliteten på helsetjenesten i Ungarn var på høyde med mange vesteuropeiske land.

Studieårene ble innholdsrike, ikke minst fordi landet gjennomgikk en politisk og historisk brytningstid som i 1989 kulminerte med kommunismens sammenbrudd. Ved universitetet engasjerte nordmannen seg som leder for en interesseforening for utenlandske medisinstudenter. På medisinstudiet traff han iranske Marjan, som han giftet seg med i 1992. Samme år tok det nyutdannede paret fatt på turnustjenesten og legelivet i Norge.

Turbulent som tillitsvalgt

Selv om Mikkelsen verken har for vane å etterlate seg utropstegn eller virvle opp støvskyer i diskusjoner og feider, kan han slå hardt fra seg når det gjelder. Som han gjør det på karatematten under sine ukentlige treningsøkter i Lørenskog karateklubb.

Kolleger beskriver ham som målbevisst og klartenkt, og iblant kompromissløs, når han fremmer saker og synspunkter. For eksempel under de siste årenes stridigheter rundt sparetiltakene ved Ullevål universitetssykehus, da han som hovedtillitsvalgt ved flere anledninger stod i direkte konfrontasjon med sykehusledelsen. Mikkelsen ønsker ikke å gå inn på konfliktene som utspant seg, men medgir at det var en turbulent tid.

– En manndomsprøve i fagforeningssammenheng, med andre ord?

– Jeg vil heller si svenneprøve. 2000 var et tøft år ved Ullevål, men også et år med mange utfordringer. Jeg er ikke redd for å gå motstrøms eller ta nye veier, hvis det kan føre til løsninger. Et av mine mottoer er at det er viktig å gjøre en jobb, men det er også viktig å gjøre noe med jobben.

– Hva er din motivasjon for å drive med tillitsvalgt- og fagforeningsarbeid?

– Først og fremst spenningen. Noen liker å hoppe fra fallskjerm, mens andre krysser breer. Jeg ønsker å bidra til å igangsette og gjennomføre prosesser. Å være tillitsvalgt i Legeforeningen er ingen kjedelig oppgave.

– Hvorfor er det da så vanskelig å rekruttere leger til dette arbeidet?

– Et hovedproblem er at innsatsen gir for lite uttelling. Mange synes at prisen er for høy i forhold til både resultater og familiære og økonomiske forpliktelser. Nok et problem er at det er for lite kontakt mellom lokale tillitsvalgte og Legeforeningen sentralt. Dersom man opplever å stå alene, er det lett å miste motivasjonen.

– Hvilke forandringer må til?

– Det må bli attraktivt å være tillitsvalgt. Arbeidet bør premieres med mer tellende kompetanse. Samtidig må vi bygge opp et tillitsvalgtapparat som virker mer samlende og kontaktskapende. Legeforeningens organisasjon må tilpasses forandringene i samfunnet, helsevesenet og fagmiljøene. Organisasjonsdebatten som landsstyret har satt i gang, er et viktig og betimelig steg å ta.

Takhøyde i Ylf

Sykehusreformen og overgangen fra gammel til ny avtalestruktur blir en viktig prøvestein for Yngve Mikkelsen i rollen som Ylf-leder. Og han har programerklæringen klar.

– Ylf skal ivareta medlemmenes rettigheter og interesser i forhandlingene om lønns- og arbeidsforhold, nå som sykehuslegene har fått arbeidsgiverforeningen NAVO som forhandlingsmotpart. Andre viktige mål er å få en god turnustjeneste og spesialistutdanning, en hensiktsmessig stillingsstrukturavtale, og en bedre belønning av kompetanse, ansvar og arbeidsbelastning. Dette betyr blant annet at grunnlønnen må opp.

– Hva er strategien for vårens lønnsoppgjør?

– Ylf vil være så godt forberedt som mulig til lønnsforhandlingene. Det vil si å ta en aktiv rolle i partssammensatte grupper for å avklare en del forhandlingstekniske spørsmål, og i Legeforeningens organer som legger de politiske premissene for forhandlingene. Sist, men ikke minst, skal Ylf være en aktiv aktør i selve forhandlingene.

– Din forgjenger kalte Ylf en pådriver, identitetsskaper og rekrutteringsbase. Hvordan vil du forme yrkesforeningens rolle?

– Vi skal være en aktiv og uredd yrkesforening, med flat struktur og en dynamisk organisasjon. Det er også viktig å ha takhøyde for å håndtere tvister og uenighet.

– Hvordan ser du på at foreningen ofte blir oppfattet som en gjeng med oppviglere?

– Det er en del av rollen, og noe som bør aksepteres. Startfasen av karrieren er en etablerings- og brytningstid. Man skal definere legerollen under skiftende arbeidsforhold, samtidig som privatøkonomien kan være uforutsigbar. Fast jobb er noe de fleste må vente med til de har fått en spesialitet, til forskjell fra mange andre akademikere. Disse realitetene gjør unge leger sårbare, og får dem til å føle at de har mye å forsvare. Når vi iblant fremstår som opprørere, ser jeg på det som et uttrykk for engasjement.

Sikre faglige innspill

De viktigste utfordringene for Yngve Mikkelsen og hans meningsfeller i Legeforeningen i tiden fremover, ligger oppe i dagen. Det er nok å si ordet sykehusreform, og visepresidenten blir enda fastere i blikket. For det er ikke nok for ham at legene får månedslønnen inn på kontoen. Han ønsker å påvirke prioriteringene og beslutningene som tas i reformarbeidet.

– For å få gjennomslag for sine saker, må Legeforeningen organisere seg annerledes. Vi trenger å bygge opp en regional struktur. De nye, regionale interimsutvalgene er et viktig skritt i riktig retning.

– Hvorfor er dette så viktig?

– Fordi pengestrømmen foregår på det regionale forvaltningsnivået. Og der hvor pengene blir fordelt, ligger makten til å påvirke og forandre systemet.

– Sykehusreformen blir kalt en ansvars- og eierreform, men mange leger har forventninger om at den også skal være en innholdsreform av helsevesenet. Hva vil du si til dem?

– Det er en administrativ reform som i hovedsak handler om å oppnå budsjettkontroll og definere kriterier for produktivitet. Fra et legeperspektiv er det viktig at reformen dreier seg om mer enn bare økonomi og lønnsomhet. Det betyr at produktivitetsmål må knyttes til medisinske og faglige kvalitetsindikatorer.

– Hvordan kan Legeforeningen sikre fagets interesser?

– Ved å være en offensiv, helsepolitisk aktør som bruker sine kanaler og sitt organisasjonsapparat til å fremme krav og påvirke utviklingen. Skal vi få dette til, må vi sikre at det kommer faglige innspill fra grasrotplanet, det vil si sykehusavdelingene og forskningsmiljøene. Skal det skje, må Legeforeningen styrke sin rolle som tilrettelegger og koordinator. Det er nettopp dette ledelse handler om, sier Yngve Mikkelsen.

Klart definert ledelse

Han mener at mangelen på faglig koordinering er svært iøynefallende i norske sykehus, noe han mener skyldes fravær av ledelse.

– Å lede handler om å gjøre de riktige tingene, ikke om å gjøre tingene riktig. I helsevesenet trenger vi medisinsk ledelse, og ikke flere sjikt med administratorer.

– Betyr det at legene skal lede?

– Legeforeningen mener at ansvar må følges av myndighet, og at det følgelig er leger som skal lede sykehusavdelingene.

– Hvordan vurderer du din egen myndighet i vervet som Legeforeningens visepresident vis-à-vis presidentens?

– Hans Kristian Bakke og jeg er blitt enige om rollefordeling: Som visepresident er jeg ordinært sentralstyremedlem inntil presidenten fratrer. Hvis så skjer, overtar jeg presidentens myndighet, er det klare svaret fra Yngve Mikkelsen.

Fakta
  • – Yngve Mikkelsen født 10.1. 1965

  • – Cand.med. 1991 i PeCs, Ungarn

  • – Kommunelege i Hemne kommune 1994–95, bedriftslege ved Oslo Akutten 1996–97. Assistentlege innen anestesi ved Aker sykehus 1997–98 og Ullevål sykehus fra 1998.

  • – Hovedtillitsvalgt ved Ullevål sykehus 2000–01.

  • – Leder for Yngre legers forening og visepresident i Legeforeningen fra 1.1. 2002

Anbefalte artikler