Medisinske forhold
Melding om sykdom eller skade om bord i skip i Barentshavet kan komme inn enten via kystradioen, direkte til Hovedredningssentralen i Bodø eller ved at skipene tar direkte kontakt med sykehus eller primærhelsetjenesten. I mange tilfeller er beslutning tatt eller løfte gitt om at pasienten skal hentes med helikopter før 330-skvadronen er varslet.
Dette er en av årsakene til at bare 25 (13 %) av de 193 henvendelsene om ambulanseoppdrag ble avvist fordi den medisinske gevinsten ved helikoptertransport ble vurdert som minimal mot at båten selv gikk med pasienten til land. Nåværende praksis er uheldig. Lege og fartøyssjef bør være med i beslutningsprosessen for å vurdere en mulig medisinsk gevinst pga. tidsbesparelse eller tidlig medisinsk assistanse opp mot de rådende operative forholdene.
Med omtrent lik fordeling av pasienter med sykdom og pasienter med skade var andelen skader høyere enn for pasientene vi behandlet i Finnmark og Troms, hvor den var omkring 35 %. Mens alvorlighetsgraden ikke var forskjellig mellom syke og skadede pasienter (median 3 i begge grupper) eller mellom pasienter fra Barentshavet og fra Finnmark og Troms (median 3), synes alvorlighetsgraden noe høyere ved de fleste av landets øvrige luftambulansebaser (2). Dette skyldes sannsynligvis at mange av pasientene med høyest alvorlighetsgrad dør under den mye lengre utrykningstiden fra Banak. Den er median 199 minutter til pasienter i Barentshavet, 81 minutter i Finnmark og Troms og bare 27 minutter for landets øvrige luftambulanser i 1998 (2). Videre benyttes redningshelikopteret i Banak ofte til pasienter i mindre alvorlige situasjoner på ren transportindikasjon når stengte veier og flyplasser umuliggjør annen transportmåte.
Pasientene fra Barentshavet var unge, gjennomsnittlig 35 år, og 96 % var menn. De som ferdes i disse områdene er ofte unge menn som arbeider på trålere eller på fabrikkskip, men bildet kan nok endre seg med forventet økende turisme i regionen. Vår eldste pasient var en 86 år gammel mann som var på cruise med en russisk atomisbryter på vei til Nordpolen.
Mange nasjoner driver fiske i Barentshavet. Av alle henvendelser om assistanse kom 48 % fra utenlandske skip. Vårt materiale gir ikke grunn til å tro at personer på skip fra enkelte nasjoner har mer sykdom eller er mer utsatt for ulykker enn andre. Flere av våre pasienter var primærbehandlet av lege om bord før vår ankomst. Islandske trålere er ofte eskortert av egen kystvakt med lege om bord, og noen russiske fabrikkskip har egen lege. Enkelte norske kystvaktskip som overvåker fiskeriene har vernepliktig lege om bord.
Mens hjerte- og karsykdommer er de dominerende i Finnmark og Troms i vårt materiale (44 % av sykdomsoppdrag) og i de øvrige luftambulansebasene (47 %), dominerte mage- og tarmsykdommer (akutt abdomen og hematemese/melena) (39 %) i Barentshavet. Dette kan delvis forklares ved den lave alderen på dem som ferdes i Barentshavet. Vi har med utstyr for EKG-registrering og trombolytisk behandling (3), men kunne ikke påvise infarkt hos noen av pasientene fra Barentshavet.
Skademekanismen var oftest stumpe traumer under arbeid ved at pasientene var klemt mellom gjenstander, truffet av svingende eller fallende gjenstander eller at de falt fra høyde. Brudd og bløtdelsskadene (54 %) og amputasjonene (13 %) var ofte ledsaget av store, forurensede sårskader. Mange pasienter hadde skader i flere regioner. Det var i de fleste tilfellene gitt god førstehjelp om bord med stansing av ytre blødninger, bandasjering og i noen tilfeller spjelking. De fleste amputater var bevart. Utenom smertene var de fleste skadede allment upåvirket og krevde ingen annen behandling enn analgetika, kvalmestillende midler, infusjon med isoton væske og i noen tilfeller antibiotika. Det ble gjort skylling av forurensede sår, bandasjering og spjelking ved behov. Ni pasienter (13 %) var sirkulatorisk påvirket med lavt blodtrykk og takykardi og fikk volumekspansjon. Generell anestesi ble gitt i fem tilfeller, regionalanestesi to ganger.
90 % av pasientene med sykdom eller skade hadde behov for sykehusinnleggelse. Med en antatt seilingshastighet på 10 knop (nm/time) ville fartøyene med pasient om bord selv brukt fra tre timer til nær to døgn til nærmeste norske havn. Vi kunne starte medisinsk behandling av pasientene etter median 3,3 time (45 minutter – 13 timer) og etter ytterligere median to timer (15 minutter – seks timer) var de innlagt i sykehus. Det er grunn til å tro at denne tidsgevinsten på 2,5 – 35 timer har hatt betydning for det endelige behandlingsresultatet, først og fremst når det gjelder fremtidig funksjon, ved at faren for komplikasjoner er blitt redusert. Ved et forsiktig anslag er det videre usannsynlig at 11 av pasientene (7,5 %) hadde overlevd uten tidlig medisinsk behandling og rask transport til sykehus. Tilsvarende anslag over antatt livreddende oppdrag med luftambulanse i Fastlands-Norge er 1,7 – 8,2 % (4 – 9), men evalueringskriteriene har ikke vært like for noen av undersøkelsene. En sammenlikning av tjenestens nytteverdi ved de ulike basene ut fra oppdragenes alvorlighetsgrad alene gir derfor liten mening. I Barentshavet er bruk av redningshelikopter ofte det eneste realistiske alternativet til at båtene selv går med pasientene til land for at de skal få nødvendig medisinsk behandling.