Pasienttilgang og pasientbehandling ved et regionsykehus

Dag Bratlid Om forfatteren
Artikkel

I en tidligere artikkel (1) ble det pekt på det misforhold det er mellom den betydelige ressurstilførselen helsevesenet har fått i de senere år og de relativt stabile tall man har sett for pasientbehandling, med en beskjeden økning i antall behandlede pasienter og en relativt stabil ventelistesituasjon. En analyse av forholdene ved Regionsykehuset i Trondheim viste imidlertid at det heller ikke på dette punkt er riktig å generalisere (1). Selv om sykehuset totalt sett passet inn i den generelle nasjonale trend, var det til dels store forskjeller mellom de forskjellige avdelingene. Noen avdelinger hadde til tross for liten ressursøkning betydelig økning i antall behandlede pasienter, andre avdelinger hadde et godt samsvar mellom ressursøkning og aktivitetsøkning, mens atter andre avdelinger hadde en betydelig nedgang i antall behandlede pasienter til tross for betydelig økning i ressurser. I artikkelen ble det diskutert flere mulige forklaringer både på den generelle nasjonale trend og på forskjellene mellom avdelingene. Et felles forklarende element lot seg imidlertid ikke påvise, selv om det ble understreket at makroanalyser neppe er tjenlige til et slikt formål.

I de tallrike diskusjoner omkring situasjonen i helsevesenet er det ett element som i liten grad har vært trukket med i diskusjonen, nemlig pasienten, eller rettere sagt pasienttilgangen. I diskusjonen omkring forholdene i helsevesenet tas det som en selvfølge at behovet for helsetjenester i befolkningen nærmest er ubegrenset, ikke minst fordi de medisinske og teknologiske nyvinningene i seg selv oppfattes som en viktig drivkraft i etterspørselen etter helsetjenester. Dette kan meget vel være riktig, men påstanden er i liten grad dokumentert.

Når en vanlig bedrift ikke klarer å øke omsetningen selv om den ansetter flere produksjonsarbeidere og moderniserer produksjonslokalene og teknologien, kan en av grunnene til dette være at markedet for bedriftens produkter faktisk ikke er stort nok. Det er ingen grunn til å tro at ikke det samme også kan være tilfellet innen helsevesenet. Kan det derfor tenkes at mangel på pasienter som etterspør sykehusets eller avdelingens tjenester er en av grunnene til at ressursøkning likevel ikke medfører en tilsvarende økning i pasientbehandlingen?

I 1991 ble det innført et nasjonalt system for registrering av ventelister ved landets sykehus. De fleste sykehus hadde også tidligere ført ventelister, men dette ble nå satt i et ensartet og detaljert system som senere dannet grunnlag for de månedlige nasjonale tall for ventetider og garantibrudd (2). Fra 1.1. 1996 ble rapporteringsrutinene endret noe, og fra 1.7. 1997 ble garantitiden endret fra seks måneder til tre måneder, men selve prinsippet for registreringen ble ikke endret. Gjennom innføringen av dette systemet, VENTSYS, er det for første gang blitt mulig å fremskaffe standardiserte mål på etterspørselen etter helsevesenets tjenester, eller pasienttilgangen. For å vurdere om det kan være en mulig sammenheng mellom etterspørsel (pasienttilgang) og pasientbehandling er tallene for Regionsykehuset i Trondheim analysert for femårsperioden 1996 –  2000.

Materiale og metode

Data over pasientbehandling ved Regionsykehuset i Trondheim for perioden 1996 – 2000 ble hentet fra sykehusets offisielle årsrapporter. Tall for pasientpågang er hentet fra oppgavene til Norsk Pasientregister (NPR) over registrerte nye omsorgsperioder for sykehuset totalt og for de enkelte avdelinger i henhold til VENTSYS (2).

Registrering i omsorgsperioder vil også medføre at det blir et tilsynelatende misforhold mellom registrerte nye omsorgsperioder for innleggelse og registrerte elektive innleggelser. Dette skyldes at mange pasienter som elektivt legges inn i en sengeavdeling, ofte primært er blitt henvist til poliklinisk behandling eller vurdering, og ikke primært til innleggelse. Når den polikliniske vurderingen konkluderer med at pasienten bør legges inn til behandling, blir pasienten satt på en venteliste for dette, men uten at det må opprettes en ny omsorgsperiode. Elektive innleggelser vil derfor regelmessig være flere enn de omsorgsperiodene som primært er registrert for innleggelse. Antakelig er denne diskrepansen størst for de kirurgiske fagområdene.

Registrerte omsorgsperioder ved sykehuset som helhet er derfor ikke et direkte mål på pasienttilgang på den enkelte avdeling. For det første gjelder dette begrepet kun elektive pasienter, all øyeblikkelig hjelp kommer utenom. For det annet er heller ikke begrepet omsorgsperiode, sett fra sykehusets og avdelingenes side, et helt riktig mål for antall pasienter som venter på behandling ved de forskjellige avdelingene, siden samme pasient kan være registrert på flere ventelister innen den samme omsorgsperioden. Mange avdelinger vil derfor ikke kjenne igjen denne form for ventelisteregistrering ut fra sine egne lokale ventelister. Imidlertid vil ingen pasient etterspørre sykehusets tjenester (bli henvist fra en primærlege eller spesialist) uten at det er blitt registrert en omsorgsperiode for vedkommende ved sykehuset. Registrerte nye omsorgsperioder kan derfor brukes som et mål for det antall individer som i en periode er blitt henvist til sykehuset for diagnostikk eller behandling, uten at det nødvendigvis sier noe om omfanget (antall konsultasjoner/behandlinger og kompleksitet) av den tjenesten pasienten skal ha.

På grunn av at mange pasienter heller ikke får time til behandling før lenge etter at deres omsorgsperiode er registrert i sykehuset, kan heller ikke antall nyregistrerte omsorgsperioder i en bestemt tidsperiode direkte sammenliknes med antall behandlede pasienter i den samme perioden. Siden denne undersøkelsen imidlertid tar for seg utviklingen gjennom flere sammenhengende år og analysen går mer på hovedtrekkene i utviklingen enn situasjonen i det enkelte år, har dette mindre betydning for analysene og konklusjonene

Begrepet omsorgsperiode trenger imidlertid i denne sammenheng en forklaring. En omsorgsperiode blir registrert på en pasient når sykehuset mottar en søknad om innleggelse eller poliklinisk konsultasjon. Pasienten blir da registrert med en dato (som er grunnlag for vurdering av ventetid) og settes på venteliste. Det kan imidlertid tenkes at det i en og samme omsorgsperiode kan være flere ventelister, dersom pasienten har behov for tjenester fra flere tjenesteytere innad i sykehuset, og/eller fordi vedkommende etter først å ha vært på poliklinikken settes opp til innleggelse for en grundigere gjennomgang, ev. operasjon. Vanligvis vil imidlertid pasienten innen en enkelt omsorgsperiode ikke være registrert på mer enn én venteliste. Samtidig kan også en og samme pasient ha flere parallelle omsorgsperioder dersom pasienten er henvist for forskjellige problemstillinger. Ved Regionsykehuset i Trondheim har ca. 4 % av pasientene ved poliklinikkene mer enn én omsorgsperiode (I. Romslo, personlig meddelelse). Pasientens omsorgsperiode blir heller ikke avsluttet i og med at pasienten har sin første innleggelse/konsultasjon ved sykehuset. Det er først når behandling er endelig iverksatt at omsorgsperioden avsluttes. Det er likevel blitt anbefalt at pasienten blir regnet som avklart og omsorgsperioden som avsluttet etter annen polikliniske konsultasjon. Pasienten kan imidlertid, selv om endelig behandling er iverksatt, fortsatt bli kontrollert ved sykehuset. For pasienter med kroniske lidelser kan det derfor være usikkerhet med henblikk på, når en omsorgsperiode begynner og slutter, og ikke minst når en ny omsorgsperiode skal registreres. Det er også grunn til å tro at vurderingen av dette kan variere fra sykehus til sy

kehus og fra avdeling til avdeling.

Resultater

Regionsykehuset som helhet

Antall innleggelser og polikliniske konsultasjoner for sykehuset som helhet i årene 1996 – 2000 er vist i tabell 1. I tabell 2 er oppgitt registrerte nye omsorgsperioder for den samme tidsperioden. Pasienttallene for sykehuset er oppgitt både med og uten sykehusets akuttavdeling. Akuttavdelingen har hovedsakelig en kirurgisk/ortopedisk legevaktfunksjon og er samlokalisert med og drives til en viss grad i fellesskap med den kommunale legevakten.

Tabell 1   Antall innleggelser og polikliniske konsultasjoner ved Regionsykehuset i Trondheim for perioden 1996 – 2000. Tallene er oppgitt for sykehuset uten virksomheten ved Akuttavdelingen (blandet kirurgisk/ortopedisk legevakt/poliklinikk), men også separat for denne virksomheten og totaltall for poliklinikkene med Akuttavdelingen inkludert

Pasientkategori

1996

1997

1998

1999

2000

Endring (%)

Uten akuttavdelingen

Innleggelser

  Totalt

 40 855

 41 769

 42 589

 42 995

 43 190

 +5,7

  Øyeblikkelig hjelp

 25 739

 25 897

 26 461

 26 657

 25 914

 +0,7

  Øyeblikkelig hjelp (%)

63

62

62

62

60

  − 4,8

  Elektive

 15 116

 15 872

 16 218

 16 338

 17 276

+14,2

Poliklinikk

  Totalt

188 922

187 848

200 133

206 405

218 316

+15,5

  Nyhenviste

 75 571

 75 110

 79 545

 77 275

 74 285

  − 1,2

  Kontrollpasienter

113 351

112 738

120 588

129 130

144 031

+27,1

Akuttavdelingen

Poliklinikk

  Totalt

 48 575

 48 575

 47 581

 44 212

 42 658

− 12,2

  Nyhenviste

 31 776

 33 232

 31 463

 36 822

 26 950

− 15,2

  Kontrollpasienter

 16 799

 15 343

 16 118

  7 390

 15 708

  − 6,5

Poliklinikk inkludert

Akuttavdelingen

  Totalt

237 497

236 423

247 714

250 599

261 813

+10,2

  Nyhenviste

107 347

108 342

111 008

114 079

102 074

  − 5,0

  Kontrollpasienter

130 150

128 081

136 706

136 520

159 739

+22,7

Tabell 2   Antall registrerte nye omsorgsperioder ved Regionsykehuset i Trondheim i perioden 1996 – 2000

Pasientkategori

1996

1997

1998

1999

2000

Endring (%)

Innleggelse

 8 693

 4 727

 4 469

 4 517

 4 830

− 44,4

Poliklinikk

69 341

67 609

69 133

61 955

61 425

− 11,4

Totalt

78 034

72 336

73 602

66 472

66 255

− 15,1

Med garanti

34 973

28 870

15 891

14 632

14 211

− 59,4

Uten garanti

43 061

43 466

57 711

51 840

52 044

+20,9

Som det fremgår av tabell 1 har det i perioden 1996 – 2000 vært en økning i pasientbehandlingen over tid, som også tidligere rapportert (1). Overraskende nok har det bare vært en beskjeden økning i antall pasienter som legges inn som øyeblikkelig hjelp (0,7 %), og økningen er mindre enn befolkningsveksten (2,6 %) i den samme perioden (3). Det har imidlertid vært en noe sterkere økning i antall elektive innleggelser, og prosentandelen av pasienter som kommer til sykehuset som øyeblikkelig hjelp, er derfor blitt redusert gjennom perioden. Også den polikliniske virksomheten har vist en økning. Imidlertid har det vært en nedgang i antall nyhenviste pasienter som har vært behandlet ved poliklinikkene, mens det har vært en sterk økning i antall kontrollpasienter (+27,1 %).

De registrerte nye omsorgsperiodene for den samme perioden for sykehuset som helhet er gjengitt i tabell 2. Når man ser bort fra pasienter som henvises til sykehuset som øyeblikkelig hjelp, viser tabellen at det har vært en nedgang i henviste pasienter til sykehuset i den samme perioden. Totalt var denne nedgangen på 15,1 %, og relativt sett mest uttalt for pasienter til elektiv innleggelse ( − 44,4 %), absolutt sett mest uttalt for pasienter henvist til poliklinikkene ( − 7 916 pasienter).

Avdelinger med overveiende medisinsk karakter

I tabell 3, 4 og 5 er tilsvarende tall oppgitt for utvalgte avdelinger ved sykehuset. Som det fremgår av tabell 3 og tabell 4 er det stor variasjon mellom de forskjellige avdelingene i antall innleggelser og polikliniske konsultasjoner i løpet av perioden. De avdelingene som har en overveiende medisinsk karakter (tab 3) har alle en økning i antall innleggelser, dette gjelder særlig Kreftavdelingen (+24,9 %) og Hudavdelingen (+48,6 %). De fleste avdelingene har også en økning i antall polikliniske konsultasjoner, særlig Kreftavdelingen (+48,3 %), Barneklinikken (+38,8 %), Medisinsk avdeling (+35,0 %) og Revmatologisk avdeling (+29,9 %). Imidlertid har både Barneklinikken og Revmatologisk avdeling, til tross for økningen i polikliniske konsultasjoner generelt, likevel en nedgang i antall nyhenviste pasienter ved poliklinikkene. Ved Barneklinikken har antall nyhenviste pasienter gått ned med 4,3 %, mens antall kontrollpasienter har økt med 60,3 %, ved Revmatologisk avdeling har antall nyhenviste pasienter gått ned med 17,9 %, mens kontrollkonsultasjonene har økt med 52,6 %. Ved Hudavdelingen og Nevrologisk avdeling er både antall polikliniske konsultasjoner totalt sett og antall nyhenviste pasienter blitt redusert, til dels betydelig.

Tabell 3   Antall innleggelser og polikliniske konsultasjoner ved utvalgte avdelinger med overveiende medisinsk karakter ved Regionsykehuset i Trondheim i perioden 1996 – 2000

Avdeling

1996

1997

1998

1999

2000

Endring (%)

Medisinsk avdeling

Innleggelser totalt

 9 545

10 230

10 660

10 924

10 702

+12,1

  Øyeblikkelig hjelp

 9 259

 9 616

 9 700

 9 941

 9 846

 +6,3

  Elektive

   286

   614

   960

   983

   856

+299

Poliklinikk totalt

27 527

28 425

32 010

35 707

37 148

+35,0

  Nyhenviste

10 951

11 901

13 611

15 394

14 892

+35,9

  Kontrollpasienter

16 576

16 524

18 399

20 313

22 256

+34,3

Kreftavdelingen

Innleggelser totalt

 1 836

 2 008

 2 177

 2 332

 2 293

+24,9

  Øyeblikkelig hjelp

   330

   402

   435

   513

   413

+25,2

  Elektive

 1 506

 1 606

 1 642

 1 819

 1 880

+24,8

Poliklinikk totalt

 5 618

 6 010

 7 753

 7 824

 8 333

+48,3

  Nyhenviste

   444

   637

   764

   515

   550

+25,0

  Kontrollpasienter

 5 174

 5 373

 6 989

 7 309

 7 783

+50,4

Barneklinikken

Innleggelser totalt

 3 074

 3 104

 2 907

 3 129

 3 216

 +4,6

  Øyeblikkelig hjelp

 2 029

 1 924

 1 919

 2 003

 1 930

  − 4,5

  Elektive

 1 045

 1 180

   988

 1 126

 1 286

+23,1

Poliklinikk totalt

10 913

11 669

13 222

13 477

15 156

+38,8

  Nyhenviste

 3 623

 3 740

 4 769

 4 315

 3 486

  − 4,3

  Kontrollpasienter

 7 290

 7 929

 8 453

 9 162

11 688

+60,3

Revmatologisk avdeling

Innleggelser totalt

   547

   453

   552

   571

   645

+17,9

  Øyeblikkelig hjelp

    66

    59

   116

   103

   129

+95,5

  Elektive

   481

   394

   436

   468

   516

 +7,3

Poliklinikk totalt

 2 939

 2 466

 3 354

 3 854

 3 819

+29,9

  Nyhenviste

   944

   813

 1 069

 1 105

   775

− 17,9

  Kontrollpasienter

 1 995

 1 653

 2 285

 2 718

 3 044

+52,6

Hudavdelingen

Innleggelser totalt

   278

   335

   344

   342

   413

+48,6

  Øyeblikkelig hjelp

    92

    74

   100

    96

   112

+21,7

  Elektive

   186

   261

   244

   246

   301

+61,8

Poliklinikk totalt

21 893

19 927

20 619

19 260

20 191

  − 7,8

  Nyhenviste

 3 390

 2 876

 3 364

 2 847

 2 865

− 15,5

  Kontrollpasienter

18 503

17 051

17 255

16 413

17 326

  − 6,4

Nevrologisk avdeling

Innleggelser totalt

 1 048

 1 103

 1 172

 1 233

 1 094

 +4,4

  Øyeblikkelig hjelp

   838

   893

   973

   999

   919

 +9,7

  Elektive

   210

   210

   199

   234

   175

− 16,7

Poliklinikk totalt

 6 012

 6 813

 5 852

 5 949

 5 678

  − 5,6

  Nyhenviste

 4 106

 4 302

 3 635

 3 728

 3 728

  − 9,9

  Kontrollpasienter

 1 906

 2 511

 2 217

 2 221

 1 950

 +2,3

Tabell 4   Antall innleggelser og polikliniske konsultasjoner ved utvalgte avdelinger med overveiende kirurgisk karakter ved Regionsykehuset i Trondheim i perioden 1996 – 2000

Avdeling

1996

1997

1998

1999

2000

Endring (%)

Kirurgisk avdeling

Innleggelser totalt

 5 614

 5 807

 6 078

 5 954

 6 180

+10,1

  Øyeblikkelig hjelp

 2 919

 3 012

 3 100

 3 096

 3 275

+12,2

  Elektive

 2 695

 2 795

 2 978

 2 858

 2 905

 +7,8

Poliklinikk totalt

19 150

18 988

20 087

17 178

19 918

 +4,4

  Nyhenviste

 8 419

 7 816

 8 290

 5 884

 6 771

− 19,6

  Kontrollpasienter

10 731

11 172

11 797

11 294

13 147

+22,5

Ortopedisk avdeling

Innleggelser totalt

 4 707

 4 748

 4 798

 4 646

 4 661

  − 1,0

  Øyeblikkelig hjelp

 2 447

 2 659

 2 590

 3 020

 2 657

 +8,6

  Elektive

 2 260

 2 089

 2 208

 1 626

 2 004

− 11,3

Poliklinikk totalt

21 113

20 912

21 176

22 732

21 176

 +0,3

  Nyhenviste

 7 672

 7 438

 7 492

 7 018

 6 516

− 15,1

  Kontrollpasienter

13 441

13 474

13 684

15 705

14 660

 +9,1

Gynekologisk avdeling

Innleggelser totalt

 1 995

 1 899

 1 877

 1 825

 1 813

  − 9,9

  Øyeblikkelig hjelp

   738

   760

   751

   748

   635

− 14,0

  Elektive

 1 198

 1 139

 1 126

 1 077

 1 178

  − 1,2

Poliklinikk totalt

13 910

13 085

13 138

14 071

14 070

 +1,2

  Nyhenviste

10 237

10 036

 9 707

 9 627

 7 990

− 21,9

  Kontrollpasienter

 3 673

 3 049

 3 431

 4 444

 6 080

+65,5

Øre-nese-hals-avdelingen

Innleggelser totalt

 1 289

 1 332

 1 410

 1 497

 1 534

+19,0

  Øyeblikkelig hjelp

   361

   373

   423

   389

   384

 +6,3

  Elektive

   928

   959

   987

 1 108

 1 150

+23,4

Poliklinikk totalt

11 378

11 186

14 508

11 535

11 765

 +3,4

  Nyhenviste

 4 934

 5 593

 5 858

 5 263

 4 794

  − 2,9

  Kontrollpasienter

 6 444

 5 593

 8 650

 6 272

 6 971

 +8,2

Øyeavdelingen

Innleggelser totalt

 1 095

 1 069

 1 201

 1 065

   876

− 20,0

  Øyeblikkelig hjelp

   602

   567

   636

   607

   499

− 11,1

  Elektive

   493

   502

   565

   458

   377

  − 2,0

Poliklinikk totalt

14 709

13 953

14 508

16 477

16 259

+10,5

  Nyhenviste

 5 974

 5 254

 5 186

 5 267

 3 615

− 23,5

  Kontrollpasienter

 8 735

 8 699

 9 322

11 210

12 644

+44,8

Avdelinger med overveiende kirurgisk karakter

Ved de avdelingene som har en overveiende kirurgisk karakter (tab 4) er situasjonen noe annerledes. I motsetning til situasjonen ved de medisinske avdelingene (tab 3) er det ved noen av de kirurgiske avdelingene også en til dels betydelig nedgang i antall innleggelser, som ved Gynekologisk avdeling ( − 9,9 %) og Øyeavdelingen ( − 20 %). I tillegg er det ved de kirurgiske avdelingene heller ingen særlig økning i aktiviteten ved poliklinikkene. Imidlertid, på samme måte som ved de medisinske avdelingene, er det også ved de kirurgiske avdelingene en betydelig reduksjon i antall nyhenviste pasienter behandlet ved poliklinikkene. Ved Gynekologisk avdeling er f.eks. totalaktiviteten ved poliklinikkene i denne tidsperioden nærmest uendret (+1,2 %), samtidig har antall nyhenviste pasienter gått ned med 21,9 %, mens antall kontrollpasienter har økt med 65,5 %. Ved Kirurgisk avdeling har antall nyhenviste pasienter ved poliklinikkene gått ned med 19,6 %, mens antall kontrollpasienter har økt med 22,5 % og totalaktiviteten viser en økning på 4,4 %. De andre kirurgiske avdelingene passer også relativt godt inn i dette mønsteret.

Pasienttilgang

I tabell 5 er gjengitt de registrerte nye omsorgsperiodene for disse avdelingene for den samme tidsperioden. Vurdert ut fra de registrerte omsorgsperiodene er det store forskjeller i pasienttilgang til de forskjellige avdelingene. Samtlige avdelinger har en til dels betydelig nedgang i pasienthenvendelser som gjelder innleggelse, f.eks. Øyeavdelingen ( − 74,6 % ), Revmatologisk avdeling ( − 65,8 %), Ortopedisk avdeling ( − 64,4 %) og Kirurgisk avdeling ( − 56,0 %), Nevrologisk avdeling ( − 44,9 %), Barneavdelingen ( − 34,0 %) og Gynekologisk avdeling ( − 27,6 %). Når det gjelder henvisning til poliklinikkene, har noen avdelinger derimot en til dels betydelig økt pasienttilgang, som Revmatologisk avdeling (+28,8 %), Hudavdelingen (+21,4 %), Ortopedisk avdeling (+21,3 %) og Øyeavdelingen (+17,7 %), mens andre avdelinger har en til dels betydelig redusert pasienttilgang, som Gynekologisk avdeling ( − 31,8 %), Nevrologisk avdeling ( − 29,4 %), Øre-nese-hals-avdelingen ( − 24,8 %) og Kirurgisk avdeling ( − 11,2 %). Det er samtidig bare de avdelingene som har en økt pasienttilgang for poliklinisk behandling som også totalt sett har en økt pasienttilgang.

Tabell 5   Registrerte nye omsorgsperioder ved forskjellige avdelinger ved Regionsykehuset i Trondheim i perioden 1996 – 2000

Avdeling

1996

1997

1998

1999

2000

Endring (%)

Medisinsk avdeling

  Totalt

10 436

 9 832

10 155

10 644

11 157

 +6,9

  Innleggelse

   413

   304

   311

   418

   360

− 12,8

  Poliklinikk

10 023

 9 528

 9 844

10 226

10 797

 +7,7

Kreftavdelingen

  Totalt

 1 174

   799

   967

   950

 1 186

 +1,0

  Innleggelse

   644

   431

   535

   529

   610

  − 5,3

  Poliklinikk

   530

   368

   432

   421

   576

 +8,7

Barneklinikken

  Totalt

 3 625

 3 423

 3 720

 3 835

 3 456

  − 4,7

  Innleggelse

   382

   261

   250

   287

   252

− 34,0

  Poliklinikk

 3 243

 3 162

 3 470

 3 548

 3 204

  − 1,2

Revmatologisk avdeling

  Totalt

 1 154

   954

 1 052

 1 000

 1 270

+10,1

  Innleggelse

   207

    48

    43

    46

    50

− 65,8

  Poliklinikk

   947

   906

 1 009

   954

 1 220

+28,8

Hudavdelingen

  Totalt

 2 592

 2 698

 2 657

 2 602

 3 112

+20,1

  Innleggelse

   113

   123

   104

    96

   103

  − 8,8

  Poliklinikk

 2 479

 2 575

 2 553

 2 506

 3 009

+21,4

Nevrologisk avdeling

  Totalt

 4 722

 3 462

 3 189

 3 160

 3 318

− 29,7

  Innleggelse

    89

    62

    50

    56

    49

− 44,9

  Poliklinikk

 4 633

 3 400

 3 139

 3 104

 3 269

− 29,4

Kirurgisk avdeling

  Totalt

10 602

 8 770

 8 780

 9 322

 8 600

− 18,9

  Innleggelse

 1 823

   783

   812

   927

   806

− 56,0

  Poliklinikk

 8 779

 7 987

 7 968

 8 395

 7 794

− 11,2

Ortopedisk avdeling

  Totalt

 9 437

 8 505

 8 116

 8 454

 9 840

 +4,2

  Innleggelse

 1 876

 1 175

   745

   446

   668

− 64,4

  Poliklinikk

 7 561

 7 330

 7 371

 8 008

 9 172

+21,3

Gynekologisk avdeling

  Totalt

 7 148

 5 960

 5 834

 5 165

 4 901

− 31,4

  Innleggelse

   652

   322

   348

   346

   472

− 27,6

  Poliklinikk

 6 496

 5 638

 5 486

 4 819

 4 429

− 31,8

Øre-nese-hals-avdelingen

  Totalt

 4 475

 3 476

 4 342

 3 367

 3 186

− 28,8

  Innleggelse

   798

   546

   535

   469

   422

− 47,1

  Poliklinikk

 3 677

 2 930

 3 807

 2 898

 2 764

− 24,8

Øyeavdelingen

  Totalt

 4 536

 4 567

 5 211

 5 404

 5 025

+10,8

  Innleggelse

   337

    85

   121

   121

    83

− 74,6

  Poliklinikk

 4 199

 4 382

 5 091

 5 284

 4 942

+17,7

Diskusjon

I denne studien er antall nye omsorgsperioder brukt som mål på pasienttilgang, og tallene er derfor avhengig av at omsorgsperiodene er riktig registrert og rapportert. Som anført innledningsvis er dette en vanskelig rapporteringsform. Det er også mange eksempler på at ventelister registrert i VENTSYS har vært gale, men da som regel ved at de har inneholdt pasienter som enten allerede var ferdigbehandlet eller aldri skulle vært registrert. Dersom pasienter som er blitt henvist til sykehuset, ikke har fått opprettet en omsorgsperiode og venteliste og er blitt rapportert til Norsk Pasientregister slik ventelisteforskriftene krever, er imidlertid tallene som er brukt i denne undersøkelsen for lave. Det er imidlertid grunn til å tro at de registrerte omsorgsperiodene i stor grad reflekterer i hvor stor grad sykehusets tjenester etterspørres.

I en tidligere undersøkelse (1) ble det påvist betydelige forskjeller mellom ressurstilgang og utvikling når det gjelder pasientbehandling ved avdelingene ved Regionsykehuset i Trondheim i perioden 1995 – 99. De ulike utviklingstrekk i pasientbehandlingen i den forrige undersøkelsen gjenfinnes også i denne undersøkelsen, med generelt sett en beskjeden volumøkning i pasientbehandlingen, særlig når det gjelder polikliniske pasienter, og med store forskjeller mellom avdelingene. I tillegg påviser denne undersøkelsen til dels store forskjeller også når det gjelder tilgangen av pasienter til de forskjellige avdelingene ved sykehuset. Denne utviklingen har visse hovedtrekk som trenger noen kommentarer.

Forholdet mellom nyhenviste pasienter og kontrollpasienter ved poliklinikkene

Selv om aktiviteten ved sykehuset har økt gjennom tidsperioden 1996 – 2000, innleggelsene med 5,7 % og polikliniske konsultasjoner med 15,5 %, er det likevel et slående trekk at økningen i den polikliniske aktiviteten ikke skyldes at flere nyhenviste pasienter er blitt behandlet ved sykehuset, men derimot skyldes at man i større grad har tatt pasientene tilbake til kontroll ved sykehuset. Mens antall nyhenviste pasienter ved poliklinikkene således har gått ned med 1,2 % i perioden, har antall kontrollpasienter økt med 27,1 %. Det er derfor et spørsmål om en mindre etterspørsel etter sykehusets tjenester (nedgang i antall nye omsorgsperioder for poliklinisk behandling på – 11,4 %) fører til at pasientene i økende grad blir tatt tilbake til kontroll. Ved enkelte avdelinger er dette trekket i utviklingen særlig tydelig, som f.eks. ved Gynekologisk avdeling. Mens antall nyhenviste pasienter som er behandlet ved Gynekologisk poliklinikk har vist en nedgang på 21,9 %, har antall kontrollpasienter ved poliklinikken økt med 65,%. I 1996 var det således nesten tre ganger så mange nyhenviste pasienter som kontrollpasienter ved Gynekologisk poliklinikk. I 2000 har volumet av disse to pasientengruppene i betydelig grad nærmet seg hverandre i størrelse. Liknende utvikling sees også ved Kirurgisk avdeling, Barneklinikken og Revmatologisk avdeling (tab 3, tab 4).

Det er uklart hva denne utviklingen skyldes. I utgangspunktet kan dette være resultatet av en primær vurdering ved sykehuset at pasientene i denne perioden er blitt mer kompliserte medisinsk sett og derfor må kontrolleres lenger fremfor å tilbakeføres til henvisende lege. Det kan også være et uttrykk for at primærhelsetjenesten og/eller de privatpraktiserende spesialister/henvisende sykehus i denne perioden har fått økende problemer med å ta hånd om pasientene til etterkontroll og oppfølging etter at de har vært på regionsykehuset, enten på grunn av manglende kapasitet eller manglende kompetanse. Dersom dette var tilfellet, skulle man imidlertid også tro at de henvisende instanser også generelt ville henvise et økende antall pasienter til sykehuset for nærmere vurdering. Imidlertid er det i den samme perioden registrert en nedgang i antall henvisninger til mange av disse avdelingene. Dette kan tyde på at primærleddet i større grad enn tidligere tar hånd om pasientene selv, slik at de som henvises til sykehusene, relativt sett er tyngre, men ikke nødvendigvis som enkeltpasienter. Trekkene i utviklingen er imidlertid altfor sammensatt til at det er mulig å trekke noen endelige konklusjoner om dette ut fra denne undersøkelsen. Nærmere analyser av utviklingen for enkelte pasientgrupper vil kanskje kunne avklare om interne prioriteringer ved avdelingene av faglig og/eller administrativ art også kan ligge bak denne utviklingen. I slike undersøkelser må også mulige endringer i henvisningsrutiner fra primærhelsetjenesten kartlegges.

Dreiningen mot økt andel kontrollpasienter ved poliklinikkene har også en ressursmessig side. Dersom poliklinikkene ved Barneklinikken, Gynekologisk avdeling og Kirurgisk avdeling i år 2000 hadde hatt det samme forhold mellom kontrollpasienter, innlagte pasienter samt nyhenviste polikliniske pasienter som i 1996, ville antall kontrollpasienter i 2000 blitt redusert med henholdsvis 4 393, 3 244 og 3 136. For sykehuset som helhet ville dette medført 26 556 færre konsultasjoner ved poliklinikkene i 2000. En nylig publisert undersøkelse om legenes arbeidstid ved Regionsykehuset i Trondheim viser at 10 – 20 % av legenes tid brukes til arbeid ved poliklinikkene (4). Man skal derfor ikke se bort fra at den økte kontrollhyppigheten av pasientene beslaglegger ressurser ved sykehuset og avdelingene som kunne vært frigjort til andre formål. På den annen side ville en raskere tilbakeføring av pasientene til primærhelsetjenesten medført at primærhelsetjenesten hadde måttet ta hånd om disse kontrollene og brukt ressurser på dette. Dette viser igjen hvor viktig det er at samarbeidet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten fungerer godt og på en slik måte at pasientene til enhver tid behandles og kontrolleres på riktig kompetansenivå og ressursnivå. Det er således nylig fra en allmennlege blitt påpekt at sykehusenes tendens til å holde på pasientene, reduserer kapasiteten til å ta imot nye henvisninger (5).

I denne studien er det ikke sett spesielt på ventelistesituasjonen og garantibrudd i relasjon til pasientbehandling og pasienttilgang. Imidlertid har ventelistene grovt sett vært like lange gjennom perioden. Ved utgangen av hver måned har mellom 22 000 og 25 000 pasienter ventet på behandling, tilsvarende ca. 10 – 12 % av sykehusets kapasitet (behandling) for elektive innleggelser og polikliniske konsultasjoner, med til dels store forskjeller mellom avdelingene. Antall pasienter på venteliste ved poliklinikkene har variert mellom 19 000 og 20 000 pasienter. I 1996 hadde sykehusets poliklinikker totalt 188 922 konsultasjoner, hvorav 75 571 var nyhenviste pasienter (tab 1). I 2000 var dette økt til 218 316 konsultasjoner, men bare 74 285 av disse gjaldt nyhenviste pasienter. Dette viser at de rutinene den enkelte avdeling og det enkelte fagområde har for etterkontroll av pasienter, antakelig har like stor konsekvens for avdelingens kapasitet til å ta imot nye pasienter fra ventelistene som avdelingens ressurssituasjon isolert sett. Dersom produksjonsøkningen ved poliklinikkene i perioden 1996 – 2000 hadde vært fordelt noenlunde likt mellom nyhenviste pasienter og kontrollpasienter, ville antakelig ventelistene for nyhenviste ved poliklinikkene vært betydelig redusert. Dette forutsetter imidlertid igjen et tett samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

Har sykehusene nok pasienter?

Det er nærliggende å anta at det er en sammenheng mellom den registrerte reduserte pasienttilgangen til sykehuset og nedgang i nyhenviste pasienter til poliklinisk behandling. Det er også mulig at den beskjedne økningen i innleggelser man har sett, til tross for betydelig ressurstilførsel (1), også kan ha sammenheng med at pasientmengden ikke har økt tilsvarende. I så fall tyder denne undersøkelsen på at markedet eller pasientpopulasjonens størrelse sannsynligvis spiller en større rolle for sykehusenes inntak av pasienter enn det man tidligere har trodd. Pasientmengden (behovet/etterspørselen) er ikke ubegrenset.

I diskusjonene omkring ressurssituasjonen i helsevesenet er det hittil blitt lagt liten vekt på at den generelle helsesituasjonen i befolkningen er i jevn bedring. Vi lever stadig sunnere og trener mer. Antall personer over 67 år vil dessuten være stabilt eller svakt fallende de neste 10 – 15 år, for først deretter å begynne å vokse (8), slik at eldrebølgens belastning på helsevesenet ikke behøver å bli så stor som antatt. En rekke andre helseindikatorer kan også tyde på at behovet for helsetjenester i befolkningen ikke er sterkt økende. I oppgaver fra Norsk Pasientregister over utskrevne pasienter (innleggelser) ved norske sykehus (9) ble det for perioden 1996 – 2000 registrert en nedgang i innleggelser for hjerneslag ( − 9,3 %) og hjerteinfarkt ( − 2,1 %), mens innleggelser for lårhalsbrudd viste en ubetydelig økning (0,4 %). På den annen side var det en økning i innleggelser for lungebetennelse (+56,6 %) og hjertesvikt (+26,9 %). Samtidig vet vi at i løpet av de siste ti år har antall drepte i trafikken gått ned med ca. 10 %, mens antall skadede bare har økt med vel 3 % (10).

I et litt lengre tidsperspektiv kan det også tenkes at heller ikke den medisinsk-teknologiske utvikling vil føre til økt pasienttilgang. Resultatet kan like gjerne bli at pasienter i større grad kan og vil diagnostisere, behandle og kontrollere seg selv, slik at presset på de tradisjonelle ytere av helsetjenester snarere vil avta enn øke. Vi er allerede snart våre egne bankfunksjonærer, postfunksjonærer og strømavlesere, og det er ingen grunn til å tro at ikke en liknende utvikling også vil finne sted når det gjelder helse. Vi ser allerede en utvikling i denne retning for enkelte pasientgrupper med kroniske sykdommer, f.eks. diabetes. Samtidig vet vi at den teknologiske utviklingen ofte har ført til mindre behov for helsetjenester, f.eks. liggedøgn på sykehus, som ved kikkhullskirurgi i stedet for vanlig åpen operasjon og hjerteblokking (PTCA) i stedet for åpen hjerteoperasjon.

På denne bakgrunn kan det være nærliggende å stille spørsmål ved om vi nå nærmer oss et stadium i utviklingen der pasienttilgangen for enkelte avdelinger vil være mindre enn den behandlingskapasiteten som er bygd opp. Denne utviklingen må møtes med kontinuerlige vurderinger av den interne fordelingen av ressurser mellom fagområdene i sykehusene samt mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Jeg takker Thomas Lie og Frank Krogh ved SINTEF Unimed for verdifull hjelp og stimulerende diskusjoner.

Man skal imidlertid være forsiktig med å generalisere utviklingen ved ett sykehus til å gjelde landet for øvrig. Det er tidligere blitt dokumentert at befolkningens bruk av sykehustjenester varierer mellom fylkene og at dette endrer seg over tid (6). Imidlertid synes ikke utviklingen ved Regionsykehuset i Trondheim, som er kartlagt i denne og tidligere undersøkelser (1), å være vesentlig forskjellig fra de nasjonale tall for perioden 1991 – 99, slik de fremkommer i SAMDATA-rapporten for utviklingen i sykehussektoren i 1990-årene (6). Også i denne rapporten er det en relativt liten økning i øyeblikkelig hjelp-innleggelser, og da i hovedsak ved ikke-kirurgiske avdelinger (medisinske DRG-er), slik det også fremkommer i denne undersøkelsen (tab 3, tab 4). I en nyere rapport fra SINTEF Unimed (7) er det faktisk på landsbasis også påvist en svak nedgang i antall pasienter som legges inn som øyeblikkelig hjelp. I den samme undersøkelsen påvises også den samme trenden nasjonalt for innleggelser som er påvist for poliklinisk behandling i denne undersøkelsen, nemlig at økningen i antall innleggelser ved norske sykehus i stor grad skyldes at de samme pasientene tas inn til flere innleggelser, ikke at nye pasienter rekrutteres. Således var det fra 1999 – 2000 på landsbasis en økning i antall innlagte pasienter (identifiserbare enkeltindivider) på bare 0,3 %, mens antall innleggelser økte med 1,8 %. Dette er en utvikling man også har sett gjennom 1990-årene (6). Når det gjelder dreiningen i aktivitet ved poliklinikkene fra nyhenviste pasienter til kontrollpasienter, finnes det derimot ikke nasjonale data som gjør det mulig &a

ring; vurdere om dette også er en nasjonal trend.

Anbefalte artikler