Når pasientens syn er uforståelig
De vanskelige tilfellene er der pasienten nekter å motta behandling, og nektelsen fremstår som helt irrasjonell. Når kan man velge å overse pasientens protester, uten å gjøre noe ulovlig?
Det må understrekes at det som for legen kan fremstå som irrasjonelt, kan være helt rasjonelt fra pasientens synspunkt. En kreftpasient må bli respektert for sin beslutning om ikke å underkaste seg en ubehagelig og kanskje både risikabel og nytteløs behandling, selv om legen bestemt mener at det er forsøket verdt. Vil pasienten la lungebetennelsen gå sin gang, kan legen ikke tvinge vedkommende til å ta antibiotika. Legens plikt, og rett, til å behandle den motvillige gjelder ikke slike tilfeller.
Lovgivningen skiller mellom øyeblikkelig hjelp-situasjoner og mindre akutte tilstander. Mentalt habile personer skal, utenfor øyeblikkelig hjelp-tilfellene, som nevnt respekteres når de nekter å motta behandling. Jeg vil for egen regning tilføye at vurderingen av hvilke tilstander som kommer inn under kategorien ”påtrengende nødvendig” bør være snevrere når pasienten er bevisst og tydelig nekter behandling enn når pasienten er bevisstløs eller sterkt svekket og ikke i stand til å nekte eller samtykke. Legens plikt og rett til å behandle disse pasientene omfatter også tilstander som den bevisste og klare pasient må kunne nekte å bli behandlet for, såfremt man kan anta at folk flest vil ønske seg behandling.
Dernest skiller loven mellom pasienter som har samtykkekompetanse (i dette tilfellet kompetanse til å nekte) og dem som ikke har det. Den som ikke er ved sine ”fulle fem”, må finne seg i å få sin nekting overprøvd. Pasientrettighetsloven § 4-3 peker på noen forhold som skal vurderes for å avgjøre om pasienten er mentalt habil: fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens, psykisk utviklingshemning. Er det åpenbart at pasienten ikke er i stand til å forstå hva som foregår, er vedkommende ikke kompetent til å samtykke til og heller ikke til å nekte å motta helsehjelp. En avgjørelse om pasientens kompetanse skal være skriftlig og begrunnet, og legges frem for pasienten og de pårørende, alternativt for annet helsepersonell hvis pasienten ikke har pårørende. Poenget med denne kompetansevurderingen er å sikre at behandling bare gis til dem som ønsker det. Loven sier også uttrykkelig at det kreves særlig hjemmel for å gi behandling til mentalt inkompetente personer som aktivt nekter (pasientrettighetsloven §§ 4-5 og 4-6). Slike ”særlige lovbestemmelser” finnes i helsepersonelloven § 7 for øyeblikkelig hjelp-tilfeller og i lov om psykisk helsevern (som er helt upraktisk i forbindelse med somatisk sykdom). Dessuten finnes en bestemmelse i smittevernloven § 5-3 om tvungen isolering av smittevernhensyn, som må kunne anvendes også overfor mentalt inkompetente som nekter behandling. Dette innebærer at en lege som står overfor en mentalt inhabil pasient som nekter å la seg behandle, enten må definere situasjonen som øyeblikkelig hjelp, allmennfarlig smittsom sykdom eller ta sin tilflukt i n&osl
ash;drett. For at en i utgangspunktet ulovlig behandling likevel skal være lovlig etter nødrettsinstituttet, kreves at krenkelsen av rettsgodet (pasientens selvbestemmelsesrett) er mindre enn godet som oppnås (en mulig bedring av pasientens tilstand).