Kan vi forebygge diabetes?

Kåre I. Birkeland Om forfatteren
Artikkel

Utbredelsen av diabetes øker i alle de land vi har data for, og sykdommen er i ferd med å anta epidemiske dimensjoner (1). Også i vårt land øker prevalensen (2), og ferske tall fra Oslo øst indikerer en prevalens på opptil 9 % hos middelaldrende norske menn (Jenum AK, Wiegels C, Bahr R, Larsen PL, Birkeland KI. Prevalence of obesity and diabetes in a multiethnic population in Oslo. Foredrag ved Nordic Obesity Meeting, september 21 – 22, 2001; Oslo). Selv om en vesentlig del av den globale økningen skyldes befolkningstilveksten og vekst i antall eldre, er det også en reell økning i yngre aldersgrupper. Mer enn 80 % av pasientene har type 2-diabetes. Forebygging av type 2-diabetes ble omtalt i Tidsskriftet for ikke lenge siden (3). Flere av de undersøkelsene som der ble omtalt er nå avsluttet.

Tuomilehto og medarbeidere viste i en studie publisert i 2001 at de kunne redusere insidensen av type 2-diabetes i en risikogruppe med 58 % gjennom intensiv livsstilsintervensjon over fire år (4). Forskerne randomiserte 522 middelaldrende, overvektige personer med nedsatt glukosetoleranse til intensivert livsstilsintervensjon eller kontroll ved fem sentre i Finland. Personene i intervensjonsgruppen fikk detaljerte råd om kost og fysisk aktivitet, og målet var å oppnå en vektreduksjon på 5 % eller mer og økt fysisk aktivitet. Den kumulative insidensen av diabetes etter fire år var 23 % (95 % konfidensintervall 17 – 29 %) i kontrollgruppen og 11 % (95 % KI 6 – 15 %) i intervensjonsgruppen. Ingen av de 49 personene i intervensjonsgruppen eller de 15 personene i kontrollgruppen som oppnådde minst fire av de fem primære målene for intervensjonen, fikk diabetes.

Funnene får støtte i en undersøkelse fra USA (Diabetes Prevention Project), som foreløpig bare er presentert i foredragsform og i en kortversjon på Internett (5). I denne undersøkelsen ble 3 234 individer over 25 år med nedsatt glukosetoleranse randomisert til tre grupper: En gruppe fikk livsstilsintervensjon etter omtrent de samme retningslinjer som i den finske undersøkelsen, en gruppe fikk behandling med metformin 850 mg ⋅ 2, og en gruppe fikk placebo. Etter en gjennomsnittlig oppfølging på 2,8 år var reduksjonen i diabetesinsidens i livsstilsgruppen her 58 % i forhold til placebogruppen. Metforminbehandling reduserte også insidensen av diabetes, men mindre effektivt. Årlig insidens av diabetes var henholdsvis 4,8 %, 7,8 % og 11 % i livsstils-, metformin- og placebogruppen. Ved å behandle 6,9 personer med nedsatt glukosetoleranse i tre år, ble én hindret i å utvikle diabetes.

Disse undersøkelsene viser at type 2-diabetes kan forebygges med et strukturert intervensjonsprogram basert på livsstilsråd. Betydningen av livsstilsfaktorer for diabetesrisiko kommer også tydelig frem i en fersk rapport fra Nurses’ Health Study, hvor mer enn 80 000 kvinner ble fulgt opp fra 1980 til 1996 (6). Blant de 3 300 kvinnene som utviklet diabetes, var overvekt og fedme de klart viktigste risikofaktorene. Sammenliknet med de kvinnene som hadde kroppsmasseindeks (BMI) under 23,0 kg/m², var den relative risiko for utvikling av diabetes 39 for kvinner med BMI 35 kg/m² eller høyere, og 20 ved BMI 30,0 – 34,9 kg/m². Andre signifikante risikofaktorer var mangel på fysisk aktivitet, røyking, totalavhold fra alkohol og en ugunstig kostsammensetning (lite fiber og polyumettet fett, mye transfett og mat som gir sterk blodsukkerstigning).

Tolkingen krever nøktern vurdering. Først og fremst har man oppnådd en utsettelse av diabetes. Type 2-diabetes er en progredierende sykdom hvor blodsukkernivået stiger etter hvert (7), og livsstilsintervensjon kan sannsynligvis ikke stanse den utviklingen. Livsstilsintervensjon har foreløpig ikke vist seg å kunne forebygge diabetiske senkomplikasjoner, slik medikamentell blodsukkersenkende behandling kan gjøre (8, 9). Når det gjelder de diabetesspesifikke mikrovaskulære komplikasjoner (nefropati, retinopati, nevropati) er utviklingen nøye relatert til diabetesvarighet og grad av hyperglykemi. Det er sannsynlig at livsstilsintervensjon som utsetter diabetesdebuten og reduserer hyperglykemien vil redusere disse komplikasjonene. Usikkerheten er større når det gjelder hjerte- og karsykdommer, som representerer den største trusselen for pasienter med type 2-diabetes. Her er relasjonen til diabetesvarighet og grad av hyperglykemi mindre sterk og mange andre faktorer er av betydning (bl.a. lipider, blodtrykk, insulinresistens).

Den nye dokumentasjonen gjelder når livsstilsrådene blir applisert på en systematisk måte innen helsevesenet og rettet inn mot en gruppe individer med høy risiko for diabetes. Disse personene er imidlertid ikke så lette å finne – i den amerikanske undersøkelsen ble mer enn 350 000 personer screenet, og det ble utført over 30 000 glukosebelastningstester for å inkludere vel 3 000 i studien. En enklere strategi kan være å innrette livsstilsrådene mot førstegradsslektninger til pasienter med type 2-diabetes, personer med overvekt og abdominal fedme (midje-hofte-ratio> 0,9) og de som har en eller flere kjente risikofaktorer for hjerte- og karsykdom. I tillegg til slike individbaserte strategier innen helsevesenet trengs populasjonsbaserte tiltak hvor politikere og administrative nøkkelpersoner må medvirke. Det er et samfunnsansvar å legge forholdene til rette for en helsefremmende livsstil slik at den varslede diabetesepidemien kan begrenses.

Anbefalte artikler