Bivirkninger av COX-2-hemmere

Jon Sudbø Om forfatteren
Artikkel

I en kort kommentar om selektive COX-2-hemmere (coxiber) i Tidsskriftet nr. 27/2001 (1) omtaler Pernille Harg & Steinar Madsen de kardiovaskulære bivirkningene av COX-2-hemmere. Denne gruppen medikamenter har fått betydelig anvendelse ved artrose og leddgikt, men kan også komme til å få en anvendelse som kreftforebyggende medikamenter, i alle fall hos høyrisikopasienter (2). Artikkelen som Harg & Madsen baserer seg på, ble nylig publisert i JAMA (3). Innlegget til Harg & Madsen inneholder en del feil og misforståelser.

Mukherjee og medarbeidere fant ingen økt tendens til kardiovaskulære bivirkninger for celecoxib (hjerteinfarkt, cerebrovaskulære hendelser eller hjertestans) eller til plutselig uventet død sammenliknet med ibuprofen/diklofenak (3). Derimot forelå det en statistisk signifikant forskjell mellom rofecoxib og naproksen når det gjelder forekomst av hjerteinfarkt. Hvorvidt dette skyldes en bivirkning av rofecoxib eller en gunstig effekt av naproksen, er ikke endelig avklart. ”Kontrollgruppen” som Harg & Madsen omtaler, er fra en tredje studie – en metaanalyse av fire randomiserte studier (4), hvorav to blant annet er karakterisert av en begrenset andel røykere. Å sammenlikne behandlingsgruppene i CLASS-studien (5) og VIGOR-studien (6) med placebogruppene i fire andre studier, hvor sammensetning av pasienter og endepunkter er forskjellig, kan neppe forsvares fra et statistisk synspunkt.

Når man tar i betraktning det store forskrivningsvolumet coxiber har fått de siste to årene, og den forholdsvis korte perioden disse medikamentene har vært i utbredt klinisk bruk, er det all grunn til å være på vakt mot kardiovaskulære, nefrotoksiske og andre bivirkninger. Det er for eksempel grunn til å trekke i tvil riktigheten av den utbredte oppfatningen at COX-2 stort sett ikke er konstitutivt uttrykt, men bare til stede i patologisk endrede vev. For å få en klarere forståelse av hvorvidt og eventuelt i hvilken grad slike bivirkninger forekommer, kreves det bedre utførte studier enn det Mukherjee og medarbeidere rapporterer i JAMA.

Anbefalte artikler