Å peke på virkeligheten eller å gjengi den
I en moderne publikasjon har f.eks. et diagram til hensikt å klargjøre eller understreke et saksforhold, i motsetning til et fotografi, som har som mål å gjengi virkeligheten. Dette skillet er ikke uten videre så klart når vi går tilbake og ser på de eldste medisinske illustrasjonene.
Mondino de Luzzi (ca. 1275 – 1326) i Bologna drev disseksjoner av menneskelik. Han utarbeidet i 1316 et skrift som kom i trykt form i 1478 og i en utgave med illustrasjoner i 1491. Disse eldste bildene ser meget skjematiske ut, kfr. figur 1, som er gjengitt etter Gotfredsen (1). Spørsmålet er da: Er dette en gjengivelse av en observasjon av virkeligheten, eller er fremstillingen ment som en skjematisk illustrasjon? Vi vil sannsynligvis anta at dette er skjematisk ment, men helt åpenbart er det ikke. Virkeligheten kan også bli oppfattet som den teoretiske kunnskapen som naturen selv bare gir mer eller mindre ufullkomne eksempler på.
Når det gjaldt anatomien, var vitenskapen på slutten av 1400-tallet fortsatt slik at det var de gamle beskrivelser, overlevert fra antikken, som gjaldt. Leonardo da Vinci (1452 – 1519) utarbeidet sine anatomiske tegninger i 1490-årene (fig 2) (2, 3). Da lå den vitenskapsteoretiske revolusjonen i at Leonardo med nitid nøyaktighet beflittet seg på å tegne det han virkelig så . På denne tiden var dette en ny vitenskapelig tilnærming. Siden hans tegninger ikke ble utgitt i trykt form i samtiden, er det vanskelig å vurdere hvilken påvirkningskraft Leonardos arbeid fikk for utformingen av illustrasjonene i datidens medisinske faglitteratur. På 1500-tallet var tresnittet nærmest enerådende som illustrasjonsform i bøker. Tresnittet fordrer stor kunstnerisk og teknisk dyktighet hvis man skal fremstille finere detaljer, slik som f.eks. Leonardos tegninger ville ha fordret, men teknikken egner seg godt for de grovere, mer skjematiske illustrasjonene.
Omslaget i anatomisk arbeidsmåte og virkelighetsoppfatning kom med Andreas Vesalius (1514 – 64). Med støtte i egne disseksjoner gav han i 1543 ut sin senere så berømte anatomibok (4), der han på flere punkter fremstilte anatomien avvikende fra autoritetene, som han for øvrig kjente godt, ettersom han i 1540 – 41 hadde stått for utgivelsen av en ny utgave av Galenos’ (130 – 201) anatomi. Kunsthistorisk og vitenskapshistorisk er det imidlertid essensielt at vi her vet at forfatter og kunstner ønsket å gjengi virkeligheten mest mulig eksakt. Vi blir i stand til å vurdere evnene og mulighetene til å gjøre dette, og vi får et inntrykk av hvorledes den kulturelle konteksten virker inn.
Illustrasjonene, som i sin kunstneriske utførelse er tilskrevet nederlenderen Johann Stephan von Calcar (ca. 1499 – 1546), har klare overtoner som kan knyttes til samtidens kultur. F.eks. er den skjelettfremstillingen som gjengis her (fig 3), tilskrevet en dypere mening – døden som mediterer over forgjengeligheten. Teksten har også en rekke forsirede forbokstaver med medisinske og symbolske motiver (5). Vesalius’ anatomibok, som for øvrig kom ut i flere utgaver etter hvert, er i stort format. Skjelettbildet måler f.eks. 33,5 ⋅ 20,5 cm. Men det er også små bilder, utsmykkede forbokstaver på ca. 7,2 ⋅ 7,5 cm, 4,2 ⋅ 4,2 cm og 2,0 ⋅ 2,0 cm. De første Vesalius-utgavene er illustrert med tresnitt. Det sier seg selv at denne grafiske teknikken har klare begrensninger.
Nye tilnærmingsmetoder krevde andre visuelle uttrykk – eller kanskje kan dette like gjerne vendes om: Var det iakttakelse eller metode som kom først? For Vesalius’ verker skiftet man også trykkemetode. 1725-utgaven (6) (fig 4) har kobberstikk, signert Jan Wandelaar (1690 – 1759). Her er mulighetene for detaljgjengivelse langt bedre. En annen sak er at de kulturbetingede trekkene ved illustrasjonene også forandret seg, dels på grunn av tidsskiftet, dels på grunn av den nye teknikkens egenart (7).