Direktør med nese for prioritering

Ingrid M. Høie Om forfatteren
Artikkel

I de neste seks årene skal Bjørn-Inge Larsen og 400 medarbeidere i Sosial- og helsedirektoratet sette kraft bak helse- og sosialpolitiske vedtak. Foto I. Høie

Det er ikke endelig avklart hvor det nye direktoratet skal ligge, men sikkert er at det blir i gangavstand til S-blokken i Regjeringskvartalet. Slik kan direktoratets medarbeidere daglig nå de kommende to departementer med faglig velfunderte innspill til landets helse- og sosialpolitiske ledelse. For det er som faglig premissleverandør til de politiske beslutningsprosesser og iverksetter av vedtatt politikk for helse- og sosialtjenesten, det nye Sosial- og helsedirektoratet har sin begrunnelse. At direktoratet blir en betydelig aktør på den helse- og sosialpolitiske arena, er udiskutabelt, men noe gjenoppstått Helsedirektorat blir det ikke.

– Rollene er annerledes i dag. Den politiske rollen som Helsedirektoratet spilte, blir mindre tydelig i dette direktoratet. Men det ligger mye myndighet og ansvar i det arbeidet som skal ligge til Sosial- og helsedirektoratet. La oss endelig håpe at departementet og politikerne vil lytte til våre innspill, sier direktøren.

Tre enheter

Opprettelsen av Sosial- og helsedirektoratet er ett ledd i en større omorganisering av landets sentrale sosial- og helseforvaltning (1–3). Målet for omorganiseringen er å samle ressursene, koordinere og rendyrke arbeidet, slik at det blir mindre dobbeltarbeid og klarere ansvarsforhold. I tillegg vil man skille tilsyns- og kontrollfunksjon fra oppgaver som innebærer iverksetting av politiske vedtak.

Rent faktisk betyr det at vi på toppen får Sosialdepartementet og Helsedepartementet, som står for den overordnede utformingen av politikken på de to områdene. På neste nivå får vi Sosial- og helsedirektoratet, Nasjonalt folkehelseinstitutt og et Statens helsetilsyn i ny, renskåret drakt.

I oppgavefordelingen mellom disse tre, er det lagt hovedvekt på å skille mellom tilsyn, utøvende oppgaver og forskningsrettet kunnskapsutvikling. Det innebærer blant annet at Helsetilsynet får en tydeligere og sterkere tilsynsrolle og at tilsynsansvaret blir utvidet til også å omfatte sosialsektoren. Samtidig blir oppgaver som iverksetting av handlingsplaner og prosjekter løftet ut av Helsetilsynet, og overført til det nyopprettede direktoratet. Nasjonalt folkehelseinstitutt får ansvar for forskning, overvåking og beredskap innen smittevern og miljømedisin, så vel som tilrettelegging og styrking av sentrale helseregistre og befolkningsundersøkelser.

Under Sosial- og helsedirektoratets vinge finner vi en lang rekke fagråd, utvalg og nemnder. Bjørn-Inge Larsen er særlig fornøyd med at direktoratet får en stor rolle å spille i forhold til den nasjonale forebyggingspolitikken.

– Nå samles alle forebyggingsetatene, enten de arbeider med tobakksskader, ernæring og fysisk aktivitet, rusmiddelproblematikk eller ulykker. Det gir mulighet for å se forebygging som en helhet. Vi vil ikke bare kunne påvirke hvordan folk lever, men får større gjennomslagskraft ved at vi også kan gi signaler til andre samfunnsområder, som for eksempel samferdsel. Forebygging er viktig. Mye av gevinsten i det kurative arbeidet blir borte på et blunk hvis vi mislykkes i det forebyggende arbeidet, sier Bjørn-Inge Larsen, og byr oss frukt-kurven.

Ingen revolusjon

Det blir Sosial- og helsedirektoratet som får oppgaven med å iverksette vedtatt helse- og sosialpolitikk, basert på handlingsplaner, opplysningsvirksomhet, forvaltning av regelverk og tilskuddsforvaltning. Direktoratet skal ha rådgiverfunksjon overfor departementene i forhold til utforming av helse- og sosialpolitikk, samt ansvar for kompetanseutvikling på de ulike fagområdene.

– Får vi en ny byråkratisk mastodont som skal gjøre alt så meget bedre?

– Vi bygger ikke et nytt byråkrati, det blir ingen flere stillinger i helseforvaltningen ved denne reformen, korrigerer Larsen. – Vi skal organisere dagens ressurser bedre, for derigjennom å utøve bedre styring av helse- og sosialtjenestene. Jeg tror hele den sentrale helse- og sosialforvaltningen blir mer slagkraftig. Man kan ikke forvente seg en revolusjon i helsetjenestens atferd ved at forvaltningen organiserer seg annerledes, og verken folk flest eller helsepersonell vil merke store endringer ved at troppene blir endret. Men på sikt vil vi forhåpentligvis se at statens styringsevne er ryddigere og tydeligere, og har et sterkere faglig fundament, utdyper han.

– Hvordan blir forholdet mellom direktoratet, Folkehelseinstituttet og Helsetilsynet? Blir det preget av maktkamp og hegning av revir?

– Selvsagt må det være samspill, svarer direktøren veloppdragent, og følger på med et fandenivoldsk glis. For hva annet kan han svare? Før han skynder seg å forsikre oss om at samspillet allerede er etablert og klinger uten dissonans. – De blir likestilte nivå 2-etater under departementene. De har samme mål, men ulike roller og virkemidler for å nå dem. Men nå er det på tide at du spør om primærhelsetjenesten, skyter han inn.

– Ja vel?

– Ja, for jeg vil gjerne gjøre det klart at Sosial- og helsedirektoratets forhold til primærhelsetjenesten og til spesialisthelsetjenesten skal være likt. Det er en viktig statlig oppgave å bidra til at pasientene får en helhetlig kjede av tjenester, og jeg synes det er vesentlig for direktoratet å bidra til bedre kontakt mellom første- og annenlinjetjenesten. Det må ikke være slik at det ene nivået skyver ansvar og utgifter over på det andre nivået. Da blir pasientene kasteballer i systemet. Det er også et viktig poeng at sosialtjenestene er innlemmet i direktoratets arbeidsområde. Det er behov for å se helse- og sosialtjenestene i sammenheng. Ta for eksempel omsorgen for rusmiddelmisbrukere. Vi må se den samlet og uavhengig av om de tjenestene brukerne får er regulert i sosial- eller helselovgivningen, anser Larsen.

Bra nok tjeneste

Det blir nok av oppgaver å gripe fatt i for den nyslåtte direktøren og hans medarbeidere i Sosial- og helsedirektoratet. En utfordring som ligger ham særlig på hjertet, er knyttet til spørsmålet om prioritering.

– De potensielle utgiftene til helse- og sosialtjenester øker mye raskere enn

veksten i den nasjonale økonomien. I dag går 8,9 % av det norske bruttonasjonalproduktet til helse- og sosialtjenester. Denne andelen har økt raskt de siste årene, men jeg tror ikke at helsepersonell synes de har fått bedre råd og videre rammer av den grunn. Gapet mellom det vi kunne ha brukt av ressurser og det vi de facto kan bruke, blir større og større. Her har helsemyndighetene et forbedringspotensial, sier Larsen, og utdyper med forvaltningsmessig tale: – Vi må utvikle styringsverktøy som forteller helsepersonell og befolkning hvilke forventninger de kan ha til tjenestene. Vi må spørre oss: Hvilket nivå skal vi legge oss på for tilbud til de ulike pasientgrupper? Vi må få en felles forståelse blant politikere, administrasjon, helsepersonell og befolkning, mener Larsen. Han skynder seg å understreke at tilbudet må være nyansert og på et høyt nivå.

– Spranget fra det uforsvarlige og til de beste tjenester for hver enkelt pasient, er enormt. Vi skal ikke legge oss på et nivå som tangerer det uforsvarlige. Norge er et rikt land og vi skal ligge på et høyt nivå. Men vi kan heller ikke se bort fra ressursbruken og la være å betrakte helsetjenester i et prioriteringsperspektiv, fremholder han.

Det ligger i kortene at dette kan bli en følelsesladet samfunnsdebatt. Mange leger vil med rette mene at dagens helsetjenester mangler ressurser for å oppnå de målene som er satt for kvalitet og kvantitet. Vi tar neppe munnen for full ved å hevde at det finnes subspesialiteter som slåss for sin pasientgruppe uten å skjele til helheten og til at prioritering er tvingende nødvendig.

I tillegg kommer press fra pasientorganisasjoner så vel som fra politikere som vil øke sin popularitet ved å trykke én behandlingsform til sitt bryst.

– Det blir en tung debatt å trekke. Man kan alltid dra frem enkeltpersoner som lider på grunn av det man må si nei til. Men la oss et lite øyeblikk tenke på helsetjenestene som et marked, sier Larsen, og gir taletid til økonomen i seg. – Utgiftene til helsetjenestene utvikler seg ukontrollert og er et av få markeder hvor produktene og tjenestene blir dyrere, nesten hver gang noe forbedres. Det er et paradoks. Dersom vi ikke klarer å styre denne kostnadsveksten, vil pasientene bli utsatt for vilkårlig mangel på ressurser på enkeltområder. Uansett er det nødvendig og viktig å få en samfunnsdebatt om prioritering, og det er min intensjon å få til en slik debatt, slår premissleverandøren fast.

Emtusiasme

Hos mange fremkaller tanken på byråkrati og forvaltning tunge øyelokk og skjulte gjesp. Så ikke for Bjørn-Inge Larsen.

Administrative stillinger i Helse-Norge er den røde tråden i hans yrkeskarriere. Ikke fordi han nødvendigvis egner seg best sammen med papirer. Med blikk for mennesker og gode sosiale antenner, mener leger som kjenner ham at han kunne blitt en ypperlig kliniker også. Det er bare det at han trives så forbasket godt i rollen som helsebyråkrat! Selv om han kjørte legevakt til inntil for ett år siden, tviler han nå på om det er noen vei tilbake til klinisk praksis.

– Hva er det som er så forlokkende med direktørstolen i Sosial- og helsedirektoratet?

– Forvaltningen er kjempespennende! Jeg får arbeide med en av samfunnets største, mest komplekse sektorer, svarer han. – Se på utfordringene helseforvaltningen har for å finne frem til styringsatferd som gir god utvikling av tjenestene. Gjennom arbeidet vil jeg bidra med mitt til at tjenestene utvikler seg i riktig retning. Nei, jeg har ingen problemer med å holde entusiasmen oppe. Hvis Tidsskriftets lesere tror at forvaltningen er et arbeidssted for kjedelige regelryttere, tar de feil. Forvaltningen er full av idealister som arbeider på sine respektive områder med å forbedre tilbudet til befolkningen, sier han.

Utpreget sans for fysisk aktivitet i alminnelighet og skigåing i særdeleshet, gir ham ny energi og ork til å holde glød i entusiasmen. Riktignok har arbeidet med oppbyggingen av Sosial- og helsedirektoratet forsynt seg grovt av treningstiden denne høsten, og «et uhyre moderne privatliv» som han selv kaller det, krever også sitt av 40-åringen. Men tanken på at han kan ta nok et merke i Birkebeinerrennet i mars neste år, er i seg selv motiverende, erkjenner han. Det vil i så fall bli det sjette merket i samlingen.

– Det er blitt sagt at du blir en av de mektigste menn i norsk helseforvaltning. Betrakter du deg som det selv?

– Det må være et mål at direktoratet skal være en viktig instans for utviklingen av helse- og sosialtjenestene, og dette direktoratet skal jeg lede. Men jeg blir ingen ny Karl Evang. I en organisasjon med ca. 400 medarbeidere skal man være forsiktig med å overvurdere lederstillingen. Jeg må legge til rette for at disse 400 skal få brukt kompetansen sin. Det er ikke jeg alene, men en skog av dyktige medarbeidere som skal gjøre jobben, svarer han korrekt.

  • – Bjørn-Inge Larsen, født i Oslo 28.2. 1961

  • – Cand.med. Oslo 1986. Bedriftsøkonom BI 1989. Mastergrad i økonomi og samfunnsmedisin University of California, Berkley, USA 1994

  • – Fylkeslege Finnmark 1994–97

  • – Fylkeslege Vestfold 1997–2000

  • – Assisterende helsedirektør 2000–01

  • – Direktør for Sosial- og helsedirektoratet 2001–

Anbefalte artikler