Somatisk tvangsbehandling

Pål Gulbrandsen Om forfatteren
Artikkel

En leser som arbeider ved en psykiatrisk avdeling har tatt opp følgende problemstilling:

En 56 år gammel mannlig flyktning fra Irak er kommet til Norge via Tyskland. Under oppholdet i Tyskland gjennomgikk mannen en legeundersøkelse. Ifølge pasienten sa legen at han var frisk.

Mannen kom til asylmottak i Norge, men ble etter få dager overflyttet til psykiatrisk sykehus pga. påfallende opptreden. Ved det psykiatriske sykehuset har han representert et betydelig diagnostisk problem, selv om det finnes personell ved posten som behersker arabisk. Det er ofte vanskelig å finne en logisk sammenheng i det han sier. Kombinert med at han i perioder ikke aksepterer navnet sitt, har forestillinger om at han befinner seg i Argentina, og at det han ser utenfor vinduene er Bagdad, har han varierende grad av angst og aggresjon. Man mener at han mest sannsynlig har schizofreni. Når han blir sint, bruker han en del tyske ord, han kan tyske tallord. Mannen sier han er kommunist, og bruker ”antikommunist” som skjellsord. Bildet kompliseres av at han besøkes av en bror (dvs. man vet ikke om det er broren), som tiltaler ham ved et annet navn, som han aksepterer. Den første tiden i sykehuset var han meget agitert og vanskelig å ha med å gjøre. Etter hvert er han gitt depotbehandling med Cisordinol etter formelt vedtak om tvangsmedisinering. I begynnelsen motsatte han seg dette, men ikke lenger. Man har forsøkt å opprette en støttekontakt utenfor sykehuset, men han vil ikke vite av vedkommende. Sykehuset regner med at han vil være institusjonspasient i mange år og planlegger overflytting til langtidsavdeling.

Ved somatisk legeundersøkelse viser det seg at mannen har et meget høyt blodtrykk, 230/140 mm Hg, målt ved flere anledninger. Han er liten og sped. Mannen aksepterer ikke at dette betyr at han trenger behandling, og viser til utsagnet fra den tyske legen.

Blant mange andre spørsmål som melder seg i denne saken, reises problemstillingen om man kan utrede og ev. blodtrykksbehandle denne pasienten med tvang?

Det er laget en egen regel for samtykke der legen mener at pasienten ikke er i stand til å forstå sitt eget beste, jf. pasientrettighetsloven § 4-3. Det er legen som tar stilling til om pasienten er i stand til å avgi samtykke. Dersom legen mener at så ikke er tilfellet, skal dette begrunnes. Det skal også gis informasjon til pasienten og dennes nærmeste pårørende om avgjørelsen. Dersom det ikke er noen pårørende, skal beslutningen legges frem for pasienten sammen med en annen kvalifisert helsearbeider, f.eks. en annen lege.

Dersom pasienten ikke har samtykkekompetanse, kan legen treffe avgjørelse om helsehjelp av mindre inngripende karakter i henhold til § 4-6 i pasientrettighetsloven. Spørsmålet er så om blodtrykksbehandling kan sies å være av mindre inngripende karakter. Formålet er å forebygge alvorlig sykdom, behandlingen er livslang, men medikamentene tåles vanligvis godt. I hvilken grad behandlingen er mindre inngripende, må også sees i forhold til risikoen ved ikke å behandle.

Pasientens nærmeste pårørende kan treffe avgjørelse om helsehjelp som er av mer alvorlig art enn ”mindre inngripende”. Det er uansett legen som informerer pasienten om avgjørelsen om å gi blodtrykkssenkende medikamenter.

Dersom pasienten aktivt motsetter seg behandling, må behandlingstiltak basere seg på lovgrunnlag for tvang. Dersom det er fare for pasientens liv, kan legen basere seg på nødrett. Dette må dokumenteres i journalen.

Etikk

Etisk sett er prisen for tvangsbehandling manglende tillit til helsevesenet. Overgrep er noe en politisk flyktning vil være spesielt sårbar overfor, noe som tilsier forsiktighet. Det kan dessuten underminere samarbeidet rundt pasientens psykiske problemer, som kanskje er de viktigste i hans liv.

Problemet ble lagt frem for pasientens bror (som man tror det er). Broren brukte verken risikotall eller blodtrykkstall, men sa til pasienten at dersom han ikke tok piller mot blodtrykket, ville han dø. Etter å ha hørt dette, tok pasienten pillene uten vanskeligheter. Pasienten motsetter seg vanligvis ikke blodprøver, men andre undersøkelser er det meget vanskelig å gjennomføre. Hans meget høye blodtrykk, som hans konstitusjon tatt i betraktning godt kan være sekundært til annen sykdom, er derfor ikke utredet.

Spørsmålet er så om det er etisk riktig å sette pasienten på blodtrykkssenkende medikamenter uten å ha gjort en tilfredsstillende utredning?

Anbefalte artikler