Hva kan vi lære?
På studiereisen intervjuet vi også lesbiske kvinner uten tilknytning til Fenway-senteret om deres erfaringer og behov i forhold til helsetjenesten. En av dem beskrev sine ønsker slik: ”Why should we have to choose between special services for lesbians and a lesbian provider? I want a lesbian provider who provides special services!” I USA er helsetjenesten ofte organisert som særomsorger for spesielle grupper. I Norge er det bred enighet om at det offentlige tjenestetilbudet bør gi helsehjelp av tilfredsstillende kvalitet til alle befolkningsgrupper, også grupper med spesielle behov. Studiereisen endret ikke vårt syn på at dette er en riktig politikk, men kvalitetssikring av kunnskapsbasert klinisk praksis fordrer ytterligere forskning, kunnskapsutvikling og teoretisk refleksjon.
Fenway-senterets leger støtter seg til Solarz-rapportens konklusjoner om at man ikke har identifisert spesifikke somatiske helseproblemer hos lesbiske (6). Spesielle mammografiprogrammer for lesbiske ble ikke anbefalt. Oppmerksomheten var konsentrert om de kjønnsspesifikke psykososiale konsekvenser av det å tilhøre en marginalisert gruppe og mot et helsetjenestetilbud med tilstrekkelig kulturell kompetanse til å sikre tilgjengelighet og kvalitet.
Lesbiske har psykososiale helsebehov knyttet til det å være kvinner og til det å tilhøre en marginalisert gruppe. Som lesbisk blir man ofte stilt overfor et umulig valg om enten å være usynlig eller selvlysende (8). Usynligheten kan melde seg i heteronormative sammenhenger, dvs. situasjoner der heteroseksualiteten blir tatt for gitt. Med spørsmål som ”Er du gift? Er du seksuelt aktiv? Bruker du p-pille? Hva jobber mannen din med?” risikerer den seksuelt aktive lesbiske å få p-pilleresept i stedet for tilpassede råd angående risikoatferd, og den gravide lesbiske kan bli oppfattet som alenemor uten å få sin livsledsager og medforelder anerkjent. Sorgen ved tap av livspartner eller samlivsbrudd kan gjøres taus.
Som selvlysende kan derimot det lesbiske bli altoverskyggende. Bryter man gjennom og sier at kjæresten er en kvinne, blir det lett oppfattet som en intim betroelse. Fordommer kan være levende også blant helse- og sosialarbeidere. Velger den lesbiske å si det som det er, kan hun oppleve taus tabuisering. Ingen lege tar opp spørsmål om barneønske. Vaginal tørrhet diskuteres ikke ved overgangsalder. Partneren anerkjennes ikke på samme måte som en ektefelle, og man kan ikke være sikker på at hun blir kontaktet eller får anledning til å være til stede ved alvorlige helsemessige hendelser. Fordommer i dagliglivet kan oversettes til krenkelser som ofte er ubevisste og uintenderte fra krenkerens side. De blir særlig farlige når de tillates å spille seg ut i et konsultasjonsrom der den hjelpsøkende er sårbar og alene.
I Boston fant vi en helsetjeneste som eksplisitt sier at lesbiske trenger å møte hjelpere som har kunnskap om hvordan lesbisk liv kan arte seg. Der kan de få det samme som heterofile tar for gitt: Å bli møtt som et helt menneske, å få sine pårørende anerkjent, å møte respekt for sine valg, å få støtte når det røyner på, å slippe stereotypier og ha rom for individualitet. Signaler om kulturell sensitivitet på venterommet, for eksempel tidsskrifter som omtaler lesbiske (i Norge: Blikk eller Løvetann ), kan gi trygghet om at dette er et sted det går an å være seg selv.
Kvaliteten på psykisk helsearbeid kan styrkes når terapeuten møter lesbiske klienter uten forlegenhet og anerkjenner deres livsform. Den velmenende heterofile terapeut kan lett komme i skade for å alminneliggjøre eller bagatellisere den lesbiske livsformen uten å se det spesielle, eller motsatt: å forklare alle typer problemer ut fra seksuell orientering. Slike feilskjær kan forebygges gjennom kunnskap om minoritetsstress, om hvordan ”komme-ut”-prosesser kan patologiseres til angst og depresjon, og om problemer i parforhold mellom to kvinner. Selvhjelpsgrupper eller grupper ledet av en profesjonell helse- eller sosialarbeider, slik vi så mange eksempler på ved Fenway-senteret, kan være et godt tilbud. Gruppens styrke, fremfor individual behandling, er gjenkjennelsen i den andres opplevelser og utvekslingen av erfaringer, samt erkjennelsen av de andre gruppemedlemmenes styrke. Dette kan være terapeutisk i seg selv, ved å utfordre stigmatiserende betegnelser og styrke egendefineringen.
I Norge har NOVA-rapporten ført til økt oppmerksomhet mot selvmordsproblematikk blant lesbiske og homofile, spesielt blant unge. Som følge av Handlingsplan mot selvmord har Helsetilsynet etablert oppfølgingsprosjektet Tiltak mot selvmord , der lebiske og homofile blir nevnt spesielt. Fenway-senteret hadde døgnåpen telefonlinje spesielt for ungdom, selvtillitsgrupper og psykisk helsetjeneste med solid kulturell kompetanse som aktuelle strategier for dette formålet.
Lesbiske pasienter kan fortsatt møte terapeuter som bygger på teoretiske referanserammer preget av historiske forbindelseslinjer mellom fordommer, sykeliggjøring og seksuell orientering (9). Helsetjenestens holdninger og kunnskaper kan videreutvikles og kvalitetssikres gjennom styrking og synliggjøring av kunnskap om lesbiske hos hjelpere på alle nivåer. På Fenway-senteret fikk vi mange konkrete tips om pedagogikk og formidling av kunnskap om hvordan selvbildet påvirkes av det å være i en marginal posisjon, om hvordan lesbisk livsstil kan føre til psykologisk stress, om asymetrisk kommunikasjon i en konsultasjonssituasjon, og om troen på egne krefter som ressurs til å møte utfordringer.
Mye gjenstår når det gjelder teoriutvikling og forskning om helse og helsehjelp for lesbiske (10). Den videre kunnskapsutvikling må forholde seg til betydningen av kjønn, og til usynliggjøring og sykeliggjøring av kvinner via avmaktsskapende mekanismer forvaltet av helsevesenet.