Anne-dukke, 113 og gjenoppliving

Mette Sagsveen Om forfatteren
Artikkel

Knut Ivar Berglund og Arnstein Hegge øver på intubasjon. Foto M. Sagsveen

Til glede for de ivrige studentene som allerede hadde lagt bak seg fem ukedager med forelesninger og etter helgen skulle tilbake til akkurat det samme, hadde arrangørene lagt seg på en praktisk linje. Etter innledning om både Norsk Luftambulanse og basal hjerte-lunge-redning hjerte-lunge-redning, gikk vi i grupper der vi øvde på hjerte-lunge-redning på spedbarn, barn og voksen. Deretter fulgte informativ teori om luftambulansetjenesten i Norge. Studentene hørte nøye etter for å forstå forskjellene mellom akutt-, haster-, vanlig og oppdragsbestilling av ambulansefly. Som fremtidige distriktsleger er det viktig å kunne sikre at pasientene får optimal, korrekt hjelp.

Resten av første kursdag gikk med til å øve på gangen i avansert hjerte-lunge-redning. Det er ikke alltid like lett når man bare er student å forestille seg at man sitter med kontrollen. Derfor hendte det mer enn én gang at man ropte «ring 113» når man satt der med defibrillatoren ved siden av den livløse Anne-dukken.

Tidlig en søndags morgen var en noe trøtt, men fortsatt entusiastisk, gjeng tilbake; klare for å defibrillere, intubere, medikamentere og ventilere. Presset var større, for nå var det ikke sikkert at dukkene «overlevde.» Selv om man hadde oppnådd sinusrytme, kunne det hende at dukken gikk tilbake i ventrikkelflimmer. Og beholdt den sinusrytmen, kunne det hende at den manglet puls. Da var det bare å fortsette, svett under armene og med tunga rett i munnen frem til neste par skulle begynne å øve.

Anbefalte artikler