Hundre for en
– Helsevesenet må ha retningslinjer for å kunne drive med risikointervensjon, av hensyn til både individet og samfunnet. Dette er særlig aktuelt ved hjerte- og karsykdommer, diabetes og osteoporose. Men gode retningslinjer forutsetter at vi forstår risikobegrepet.
– Kan det forklares enkelt?
– Prinsippet er grovt sett at flere hundre personer må undersøkes og behandles, for den ene som har et vinnerlodd med gevinstmuligheter. Verken lege eller pasient får noen gang vite hvem som får gevinsten, sier Hetlevik.
Hun mener imidlertid at det er for lett å gjøre folk avhengig av helsetjenesten, ved å gi dem en tro på at man kan holde seg frisk, bare man følger legenes råd: – Både leger og helsepolitikere trenger et mer differensiert syn på risikointervensjon, sier hun.
Som lærer og kursleder erfarer hun gang på gang at denne erkjennelsen nærmest fremtrer som en åpenbaring hos mange leger. Hun tar frem et avisintervju med tittelen «Helseimperialister gjør folk syke», der hun står frem og trekker paralleller mellom å drive legearbeid og å utøve helseimperialisme.
– Umiddelbart kan overskriften virke litt voldsom, men jeg står fast ved den. For meg er det et dilemma at helsevesenet og legene bruker stadig mer tid og ressurser på risikooppsporing hos friske personer, fremfor å behandle dem som er syke. Når vi gjør friske personer til pasienter, kaller jeg det helseimperialisme.
Hun understreker at selv om det er allmennlegene som gjør dette arbeidet, er det ikke de som finner på det.
– Epidemiologisk forskning produserer risikofaktorer som aldri før, og legemiddelindustrien følger etter med medikamentelle løsninger, ofte understøttet av spesialister som ønsker oppmerksomhet på sitt arbeidsfelt. Mediene, på sin side, selger deler av den medisinske kunnskapen til befolkningen, som henvender seg til allmennlegene og etterspør tjenester.
– Det grunnleggende spørsmål helsevesenet må stille er: Hvor går grensen for når en frisk person kan sies å ha et helseproblem?