Se artikkelen og alle kommentarer

Legers ansvar – noen tanker og innspill

Rolf Gunnar Jørstad Om forfatteren
Artikkel

Legers ansvar i erstatningsrettslig sammenheng har de siste 14 årene indirekte vært regulert av regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning. Ordningen trådte i kraft 1.1. 1988 (offentlige somatiske sykehus) og ble utvidet i 1992 (offentlige psykiatriske sykehus og kommunelegetjenesten/kommunale legevakter, inkludert privatpraktiserende allmennleger med driftsavtale). Ordningen forvaltes av Norsk Pasientskadeerstatning, som også er sekretariat for Pasientskadenemnda.

Et hovedsiktemål med å innføre pasientskadeordningen var å gjøre det enklere for pasienter å oppnå erstatning. Det skulle ikke lenger være nødvendig å bevise erstatningsbetingende uaktsomhet eller ”skyld”. Hovedregelen har vært ansvar for feil eller svikt, men uten at det har vært nødvendig å statuere uaktsomhet på skadevoldersiden. Reglene inneholder i tillegg en bestemmelse som gir grunnlag for å yte erstatning i unntakstilfeller der det overhodet ikke foreligger noen feil eller svikt, men der pasienten er kommet særlig dårlig ut. Det er imidlertid upresist å si at intensjonen med ordningen var å innføre et objektivt ansvar (1) eller at ordningen har medført et objektivt ansvar (2).

Til tross for reglenes manglende søkelys på uaktsomhet/skyld som nødvendig vilkår for å yte erstatning, virker det fortsatt som om leger i stor grad tror at dette er vurderingstemaet når et erstatningskrav behandles.

Det er meget forståelig at en lege kan føle det ubehagelig når noen vurderer håndteringen av en pasient, selv om denne vurderingen skjer uavhengig av en skyldbetraktning. Det er imidlertid grunn til å tro at leger hadde funnet dette mindre belastende dersom de i større grad var på det rene med den reelle rettslige tilstanden på dette området. Norsk Pasientskadeerstatning og det regelverk vi håndterer, setter altså ikke søkelyset på om den enkelte lege, flere leger sammen eller et sykehus som sådant har opptrådt klanderverdig når vi vurderer et erstatningskrav fra en pasient.

Selv om erstatningsordningen har eksistert i snart 14 år, synes leger ofte ha den oppfatning at når en pasient gis rett til erstatning, er det ensbetydende med at Norsk Pasientskadeerstatning har funnet håndteringen av pasienten kritikk- eller klanderverdig. Omtale av erstatningsrett i artikler (3 – 5) – ofte med basis i lite relevante utenlandske tilstander – og i mediene for øvrig er nok en medvirkende årsak til dette. Presisjonsnivået hva gjelder rettstilstanden er ikke alltid imponerende. For uke- og dagspressen er ”legetabber” (et uttrykk som jo underforstått innebærer at man skriver om kritikkverdige forhold) godt stoff. Det hjelper øyensynlig ikke mye at vi i vår kontakt med mediene prøver å presisere at ”tabber” og kritikkverdige forhold ikke er det vi leter etter ved behandlingen av erstatningssaker.

Begrepet ”objektiv skyld”, som nylig ble brukt i Tidsskriftet (3), er uten mening i juridisk forstand. Det man kan snakke om er objektivt ansvar (ansvar der det foreligger årsakssammenheng mellom en handling/unnlatelse og en skade) eller ansvar uavhengig av skyld (ansvar der det foreligger årsakssammenheng mellom en handling/unnlatelse og en skade, og der et annet og mildere ansvarsgrunnlag enn skyldansvaret kommer til anvendelse). To situasjoner som nylig er nevnt i Tidsskriftet (3), kan belyse poengene:

Ole, fem år, dør som følge av komplikasjoner til korrekt gitt narkose under inngrep for residiverende tonsillitt. Etter alminnelig, tradisjonell erstatningsrett ville det åpenbart ikke foreligge noe ansvar i dette tilfellet. Etter reglene som gjelder for Norsk Pasientskadeerstatning kunne – og ville sannsynligvis – pasientens foreldre fått erstatning, fordi resultatet ville blitt bedømt å være utslag av en riktignok kjent, men meget sjelden risiko som ikke må aksepteres sett i forhold til inngrepets relativt beskjedne omfang. Altså: Ansvar, selv om ingen feil overhodet forelå. Jeg går ut i fra at dette ville være en løsning – når først tragedien var ute – som både foreldre og behandlingsapparat (og så vel leger og sykepleiere til stede under inngrepet som sykehusets ledelse) ville synes er god?

25 år gammel mann dør ved bruk av Tuxi Forte. Her spør forfatteren om ansvaret ligger hos Legemiddelverket, legen eller pasienten (3). Denne situasjonen reguleres av legemiddelansvaret i lov om produktansvar. I denne loven er inntatt i utgangspunktet objektive ansvarsregler for legemiddelprodusenter og -importører. Dersom hostesaften var gitt på korrekt indikasjon, vil det ikke kunne bli ansvar for legen. Mest sannsynlig ville dette tilfellet ledet til ansvar for legemiddelforsikringspoolen, som er forsikringsgiver for legemiddelansvarsforeningen (lovpliktig sammenslutning av legemiddelprodusenter og -importører). Det ville ikke fremstå som rimelig at pasienten (avdøde) selv bærer følgene (erstatningsrettslig) av en så sjelden bivirkning til/reaksjon på legemidlet. Legemiddelverket kunne bare blitt ansvarlig dersom det på uforsvarlig vis hadde gitt tillatelse til å bruke dette legemidlet i Norge, hvilket jo er en nokså søkt problemstilling. Legemiddelansvaret er for øvrig komplisert, og innebærer at pasienten i mange tilfeller må bære risikoen for skader. Dette er imidlertid en for omfattende problemstilling å belyse nærmere i denne sammenhengen

En viktig vei å gå er at leger tør å snakke om feil, at feil uvegerlig blir begått, men at ikke alle feil som begås skyldes klanderverdige forhold. Det er tale om å alminneliggjøre et fenomen (feil under yrkesutøvelse) som selvsagt forefinnes innen legestanden som innen alle andre yrkesgrupper. Som flere anser jeg Peter F. Hjorts artikkel i Tidsskriftet (6) som banebrytende, likeledes anbefaler jeg Erling Breiviks artikkel (7), også som en meget god innføring i hva Norsk Pasientskadeerstatning er og hva pasientskadereglene innebærer.

Jeg mener Legeforeningen tok et skritt i gal retning ved å arbeide for at begrepet ”feil” i lovteksten ”feil eller svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes” ble tatt ut av den nå vedtatte pasientskadeloven. Bakgrunnen var at man så det uheldige i å treffe vedtak om feil fra enkeltpersoner som grunnlag for erstatning uten at den personen som angivelig har gjort feil gis en mulighet til å ivareta sine interesser i saken. Lovforslaget innebar – og den vedtatte loven innebærer fortsatt – kun en videreføring av de midlertidige reglenes ansvar uavhengig av skyld. I forarbeidene til de midlertidige reglene fremkommer det at ”kan det konstateres at det objektivt sett er skjedd en feil og denne er forårsaket av (undersøkelse, behandling, med videre), er utgangspunktet at erstatning skal gis” (8). Jeg kan vanskelig se at et feilbegrep som ikke er knyttet opp til en aktsomhetsnorm kunne vært problematisk for legestanden. Nå er loven vedtatt kun med begrepet ”svikt ved ytelsen av helsehjelp, selv om ingen kan lastes”. Selv om vurderingen da ikke skal knyttes direkte opp til enkeltpersoners forhold, vil svikt ved ytelsen av helsehjelp ofte innebære at en eller flere har gjort en feil ved sin håndtering av pasienten. Man vil derfor i praksis sjelden komme utenom å vurdere enkeltpersoners handlinger selv etter pasientskadeloven og den endrede lovteksten.

Bedre kunnskap om helsesaker hos journalister vil kunne være med på å demme opp for noe av den unødvendig negative omtale i mediene. Men vi må være klar over at pressen alltid vil ønske å sette fokus på det som er salgbart. Da kan ikke stoffet bli for tamt eller ufarlig. Man skal heller ikke undervurdere pressens rolle som vaktbikkje, selv om det kan være ubehaglig for den som rammes.

Leger må bli flinkere til å snakke om feil, akseptere at slike begås og være klar over at erstatning kan gis i Norge selv om ingen kan bebreides for den skade som har oppstått. På redaksjonelt nivå i Tidsskriftet (9) er korrekt nok påpekt at viktigere enn begrepene man benytter, er rammene og holdningene som skapes rundt gjennomgang og diskusjon av feil. Legeforeningen, utdanningsinstitusjonene og fagmiljøene rundt i det ganske land har et særlig ansvar for å sørge for at disse spørsmålene blir belyst på en konstruktiv måte.

Anbefalte artikler