Ny høyesterettsdom om utskrivning fra tvangsinnleggelse

Lars Duvaland Om forfatteren
Artikkel

I en dom avsagt 15. juni 2001 tok Høyesterett stilling til utskrivning fra psykisk helsevern etter den nye loven som trådte i kraft 1. januar 2001. Saken dreide seg om en 61 år gammel mann som hadde vært i psykiatrisk institusjon med tvungen medisinering sammenhengende siden 1984. Han hadde forsøkt å bli utskrevet flere ganger, men både kontrollkommisjonen og byretten hadde fastslått at det forelå tilstrekkelig grunnlag for opprettholdelse av innleggelsen.

Spørsmålene som stod for Høyesterett er knyttet til lovens § 3-3, som angir vilkårene for bruk av tvang overfor psykiatriske pasienter. Høyesterett fastslo uten videre drøftelse at hovedvilkåret om alvorlig sinnslidelse var oppfylt, ettersom det forelå fyldig dokumentasjon om at pasienten hadde diagnosen paranoid schizofreni.

Ville tilstanden bli ”vesentlig forverret”?

Ett av de sentrale vurderingstemaer var om lovens tilleggsvilkår om at pasienten ved utskrivning ville få sin tilstand vesentlig forverret i meget nær fremtid, var oppfylt. Vilkåret innebærer en videreføring av tidligere rettstilstand, med det unntak at tidskravet – ”meget nær fremtid” – er skjerpet i den nye loven. Høyesterett presiserer at det er et særlig sterkt krav til bevis hva gjelder vurderingen av om pasientens tilstand vil bli forverret – det er ikke tilstrekkelig med 50 % sannsynlighetsovervekt. I sannsynlighetsvurderingen trakk Høyesterett inn de erfaringer som er gjort med reduksjon av medisiner til pasienten. Dokumentasjonen var imidlertid ikke tilstrekkelig når det gjaldt hvordan han hadde reagert på tidligere reduksjoner, og det hadde aldri skjedd noen seponering i den tiden han hadde vært innlagt. Høyesterett støttet seg derfor til en uttalelse fra hans behandlende lege om at tilbakefall ville være overveiende sannsynlig ved utskrivning, samt forskning som viser en tilbakefallsprosent på ca. 70. På tross av at reinnleggelse sannsynligvis ikke ville føre til ytterligere svekket funksjonsnivå, la Høyesterett til grunn at forverringen må karakteriseres som vesentlig. Retten henviste her til ”forskjellen mellom hvordan han fungerer i dag, der symptomene langt på vei holdes i sjakk, til en tilstand der de i betydelig grad vil påvirke hans atferd”. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt forverringen ville inntre i ”meget nær fremtid”, viste Høyesterett til lovens forarbeider, som antyder en grense på to måneder. Retten presiserte at denne grensen ikke er mer enn en antydning, men også at den tid

ligere seksmånedersgrensen som fremkom i et rundskriv fra Helsedirektoratet er for lang. Høyesterett fant det sannsynlig at forverringen ville inntre innen to måneder etter utskrivning, altså at vilkåret var oppfylt.

Kunne tvang forsvares etter en helhetsvurdering?

På tross av at Høyesterett fant at både hovedvilkår og tilleggsvilkår var oppfylt, kom retten etter en helhetsvurdering til at pasienten skulle utskrives. En slik helhetsvurdering skal etter § 3-3 alltid foretas, selv om de øvrige vilkår er oppfylt. Dette fulgte også av tidligere rettstilstand, men det kan synes som om Høyesterett mener de klare kriterier for helhetsvurderingen som fremgår av den nye loven, stiller større krav til vurderingen. Høyesterett viser videre til at det er sammenfallende hensyn bak ”forverringskriteriet” og den helhetsvurdering som skal gjøres – hensynet til at pasienten skal få prøve seg på egen hånd. I en sak som denne, hvor pasienten har vært sammenhengende innlagt i 17 år, vil dette hensynet veie tungt. Høyesterett uttaler at ”det skal atskillig til for å nekte ham mulighet til selv å erfare hvordan tilværelsen vil være utenfor institusjon”.

Behov for sosialhjelp ikke avgjørende

Avslutningsvis i dommen kommer et poeng som er viktig å merke seg. Staten hadde anført som argument mot utskrivning at pasienten verken hadde egen bolig, særlig penger eller nettverk utenfor institusjonen. Retten påpekte at dette ligger under sosialtjenestens ansvarsområde og ikke psykiatrien. Dette skulle innebære at slike problemer ikke ble vektlagt i det hele tatt. Høyesterett tok likevel hensyn til dette ved å utsette fristen for utskrivning til en måned etter forkynnelsen av dommen. Retten uttalte at dette må kunne gjøres hvor saken avgjøres etter en helhetsvurdering etter § 3-3, tredje ledd. Dersom utskrivning f.eks. skulle skje på grunn av at alvorlig sinnslidelse ikke forelå, ville det antakelig ikke vært grunnlag for å utsette den.

Anbefalte artikler