Sportsdykking – det går ofte galt

Einar Thorsen Om forfatteren
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 17/2001 lar redaktøren professor emeritus Otto I. Molvær omtale farene ved sportsdykking på lederplass (1). Ved bruk av det beste tilgjengelige tallmateriale for sportsdykkeraktiviteten i Norge estimerer Molvær risikoen til ett dødsfall per 100 000 dykk og ett tilfelle av trykkfallssyke per 10 000 dykk, men konkluderer overraskende med at ”det vil helst gå godt”.

Det går som oftest godt helt til det går galt, spesielt når man lar seg villede av tilgjengelig tallmateriale på denne måten, eller distanserer seg fra og lar være å ta stilling til omfanget av problemet. Det overlater Molvær til andre. Primært må man ta utgangspunkt i sportsdykkerpopulasjonen og estimere hvor mange dykkerelaterte dødsfall man har per år blant alle som bedriver denne aktiviteten. Sekundært kan man så analysere om dykkeintensitet, utstyrsbruk, opplæring, prosedyrer og andre faktorer har betydning. Først ved sammenlikning med risiko knyttet til andre aktiviteter vil angivelse av dødsfall i forhold til aktivitetsnivået være av interesse.

Sportsdykkerpopulasjonen i Norge utgjøres av ca. 25 000 aktive sportsdykkere som i gjennomsnitt gjør ca. 20 dykk per år, eller totalt 500 000 dykk per år (1). Med 5 – 10 dødsfall i året får vi da 2 – 4 dødsfall per 10 000 sportsdykkere og 20 – 40 tilfeller av trykkfallssyke per 10 000 sportsdykkere. Omtrent en tredel av tilfellene av trykkfallssyke oppstår etter dykk som har vært innenfor såkalte anerkjente dykke- og dekompresjonsprosedyrer. Tre firedeler av tilfellene er trykkfallssyke med cerebral affeksjon, hvorav en stor andel får nevrologisk sekvele med kronisk sykelighet. En japansk studie anslår dødsrisikoen ved sportsdykking til 1,7 dødsfall per 100 000 timer utført aktivitet, noe som er ca. 50 ganger risikoen ved bilkjøring (2).

Vi er enige om at her er mye ugjort, og at vi vet for lite om risikofaktorer ved dykking. Videre studier vil nødvendigvis kreve et nært samarbeid med utøvere og leverandører av utstyr og kurspakker. Dette arbeidet vil bli meget vanskelig så lenge disse gruppene ikke erkjenner den særdeles høye risikoen for dykkerelatert dødsulykke og sykdom som et problem. I en slik situasjon må ikke den medisinske ekspertisen i dykkemedisin bagatellisere problemet med at det ”vil helst gå godt”, og ensidig sette søkelyset på tuba Eustachiis funksjon som hovedproblemet ved dykking, selv om den også er viktig.

Anbefalte artikler